På jakt etter adrenalin: Leonora Manzano kjørte seg hardt frem til hun fant løping

Å løpe i Mexico City er ikke for sveklinger. For det første befinner du deg langt oppe i høyden: 2250 meter over havet. I tillegg er det varmen, smogen, trafikken og 22 millioner mennesker du må navigere rundt. Det er derfor den lokalkjente løperen Leonora Manzano iblant foretrekker å løpe på stiene i en av de nærliggende nasjonalparkene i stedet for de folksomme bygatene. Favorittutflukten hennes er til Nevado de Toluca, en nasjonalpark ved en utdødd vulkan tre timer utenfor Mexico City, der hun først oppdaget lidenskapen sin for løping. Nå kommer Leonora hit for å løpe når hun har sjansen.

Tidlig på morgenen blant de frodige, grønne plantene i parken blir vi med Leonora på en av turene hennes for å spørre hvordan løping har påvirket voksenlivet.

Da jeg var 20 år, gikk jeg på høyskole med stipend og måtte holde karakterene mine ved like, og jeg håndterte stresset ved å feste og drikke for mye. Livsstilen slet på kroppen min. Den første advarselen jeg fikk, var et magesår, som jeg ignorerte. Like etter fikk jeg et ekstremt smertefullt tilfelle av ansiktslammelse. Jeg gikk til mange leger før jeg fant Juan García, som drev med akupunktur. Han fortalte meg at jeg måtte gjøre endringer i livet mitt, og inviterte meg til å bli med på løping. Jeg ignorerte det først, frem til etter en økt da jeg sa til ham: «Jeg skylder deg en tjeneste.» Han ringte meg et par dager senere og sa: «Husker du at du skylder meg en tjeneste ...?» Han ba meg bli med neste dag sammen med løpelaget hans til Nevado de Toluca. Det forandret livet mitt.

Løping har bidratt til at jeg setter mer pris på forholdet mitt til andre mennesker. Jeg vet at jeg har begrenset tid å bruke med familien min, så jeg prøver å være fullt til stede når vi er sammen. Hvis jeg er sammen med barna, er det ingen telefon, ingen trening, ingenting – jeg fokuserer på dem. Disiplinen og gleden av å befinne seg i øyeblikket er noe jeg har lært fra løping. På et mer personlig nivå har det vært veldig positivt at jeg ikke lenger må jakte på adrenalin som jeg fikk fra fester og alkohol, fordi jeg fant en annen kilde til det – minus ulempene. Og selvsagt så har forbindelsen jeg har fått til naturen gjennom treningen, vært helt uvurderlig.

Jeg kan ikke si at jeg foretrekker det ene eller det andre, fordi begge er spesielle og viktige på hver sin måte. På et teknisk nivå så bygger du opp utholdenhet og styrke ved å løpe på sti, men det å løpe på asfalt er viktig fordi de fleste konkurranser foregår tross alt nær byen.

Utsikten fra mange av stiene har vært fantastisk, men jeg husker spesielt godt en løpetur ved Sierra Gorda i Querétaro, langs en elv som rant gjennom en klippe, og lyden var ikke til å tro. Jeg tenkte: «Hva er det her?» Jeg kunne ikke tro hva som skjedde, å høre ekkoet til denne elva mens jeg bevegde meg gjennom klippen ... Naturen er vakker, men å bli kjent med byen din ved å løpe sikksakk gjennom gatene er også spesielt. Jeg liker å se på gateselgerne når de gjør seg klare, og etterpå når vi løper tilbake og de er fullt opptatt med kunder som stresser med å komme seg tidsnok til kontoret. Du ser evolusjonen til en by som blir født på nytt hver morgen.

Det finnes dager der du sier: «Jeg føler virkelig ikke for å stå opp i dag, men jeg avtalte å møte vennen min.» Og jeg sverger på at du kan gå glipp av alle andre avtaler i verden, men aldri gå glipp av en treningsøkt. Når du avtaler å møtes klokken seks om morgenen, har du inngått en pakt helligere enn noe i arbeidslivet. Du kan ikke svikte dem. Når du løper med noen, deler du av deg selv og livet ditt, og det er en spesiell opplevelse fordi du gjør det du elsker aller mest ved siden av noen som føler det på samme måte. Noen ganger deler du mer med dem enn med din egen familie.