Ask the Coach: «Hva gjør jeg hvis laget mitt holder meg utenfor?»

Kjære trener

Jeg spiller på et baseballlag, men jeg føler at jeg ikke er en del av laget? Jeg er den eneste asiatiske spilleren, og det virker ikke som om de hvite lagspillerne mine ser meg med mindre jeg får inn et slag. Jeg sitter alene på bussen på vei til kamper. De andre har interne vitser og gruppechatter, og de går ut i helgene uten meg – det vet jeg, fordi de snakker om det på trening. Dessuten hender det at de drar ganske ufølsomme vitser. Ikke om meg personlig, men likevel. Det går kraftig utover selvtilliten og prestasjonene mine. Jeg ønsker å kjenne meg som en del av laget (og vinne et mesterskap sammen, fordi jeg tror vi kan!). Men hvordan kan jeg finne plassen min når jeg ikke føler meg velkommen?

Eneste lagkamerat som ikke er velkommen
17 år gammel baseballspiller

Jeg har så mye jeg vil si!

Men vi må begynne med de ufølsomme vitsene, ikke sant? For det er bare ikke greit. Det er ikke greit av mange etiske grunner. Men siden jeg er trener, og du er en spiller som ber om hjelp, skal jeg snakke mest om hvorfor det ikke er greit for laget.

De beste lagene er de som har et sterkt samhold. I disse lagene skapes en kultur der hvert individ bryr seg om helheten, og helheten bryr seg om hvert individ. Spott eller sarkasme om etnisitet, kjønnsidentitet, seksuell legning eller sosioøkonomisk bakgrunn, vil ødelegge den kulturen, selv om den personen som blir utsatt for det ikke selv er til stede.

Dette er sant på alle nivåer, i alle idretter. Jeg trener basket i NCAA, og jeg kan fortelle deg at hvis noen i garderoben føler seg undervurdert eller urettferdig behandlet, skaper det sprekker i samholdet og spillet Motstanderne vil raskt oppdage disse sprekkene og utnytte dem.

På den andre siden, hvis vi virkelig forstår verdien av samhold, forstår vi også at det å være en del av et lag er et stort ansvar, og at garderoben er et hellig sted. Uansett hva som skjer der ute, kan vi være ærlige og sårbare når vi er i garderoben sammen med lagkameratene. Denne tilliten gjør det mulig for alle slags forskjellige mennesker å jobbe sammen som en helhet. Det finnes en fantastisk styrke i det – lagsportens unike fellesskap. Det er synd at laget ditt ikke har kommet dit ennå, men det er mulig. Jeg vet det av erfaring.

Selv er jeg så hvit som det går an å bli. Jeg mener, jeg er ikke bare hvit, jeg er fra New Hampshire. Og på laget mitt er nesten alle svarte. Jeg kan ikke late som jeg vet hvordan det er å være svart – eller asiatisk – i samfunnet vårt.

Men nettopp derfor har inkludering alltid vært veldig viktig for meg. Siden jeg trener kvinner som lever med etnisk diskriminering, er det min jobb å ha samtaler som innimellom er vanskelige og ubehagelige. Jeg har disse samtalene med laget mitt i begynnelsen av hver sesong. Og jeg tar tak i absolutt alle tegn på ekskludering som viser seg i løpet av sesongen, uten unntak.

Jeg kan gi deg et eksempel: Jeg var trener ved Princeton da Colin Kaepernick gikk ned på kne under nasjonalsangen før NFL-sesongstarten. Når det ble på tide å bestemme hvordan laget mitt skulle reagere på det, visste jeg at det var viktig å sørge for at alle ble sett og hørt.

«Når du er en del av et lag», sa jeg til dem, «må du gjøre to ting. Du må snakke på en omtenksom måte, og du må høre nøye etter hva de andre sier». Deretter tok vi runden og delte det vi tenkte og følte. Alle brukte «jeg»-språket – «jeg føler dette» eller «jeg har opplevd det». Og ingen ble holdt utenfor. Alle delte med hverandre, én etter én.

I neste kamp endte nesten halvparten av laget med å gå ned på kne. Og nå skal du høre: Samholdet i laget var fortsatt like sterkt, til tross for at vi hadde ulike synspunkter. Vi hadde alle vært med i den vanskelige samtalen. Vi hadde vært sårbare overfor hverandre. Vi visste hvor vi hadde hverandre, og vi lot ikke forskjellene splitte oss. En vanskelig samtale kan føre et lag nærmere hverandre, i stedet for å drive dem fra hverandre. Jeg har sett det skje gang på gang. Jeg skulle ønske jeg kunne dele flere historier, men som jeg har sagt, er garderoben et hellig sted.

Tilbake til situasjonen din. Det er åpenbart at det er nødvendig med en vanskelig prat. Men jeg kommer ikke til å be deg om å ta initiativet til den. Det er ikke rettferdig å be en 17-åring om å håndtere noe sånt. Og det er absolutt ikke rettferdig at den som kjenner seg ekskludert på grunn av sin etnisitet, skal behøve å løse problemet selv.

Jeg vil heller be deg om å få trenerne dine involvert. De er der for å støtte deg, spesielt i en slik situasjon som du er i nå. Du må ta det første modige steget og fortelle dem hva som skjer og hvordan du har det. Og så vil de straks sette i gang og gjøre noe med det, hvis de er sine stillinger verdige. Jeg vet at hvis noen på laget mitt ekskluderer andre spillere, vil jeg ta opp det så raskt som mulig.

Selvfølgelig er det alltid en risiko for at trenerne dine ikke gjør noe med det. Hvis det skjer, kan jeg i det minste minne deg på dette: Det fins lag andre steder som hyller forskjeller. Det finnes lag hvor spillerne elsker og stoler på hverandre. Og jeg tror at du før eller siden vil bli en del av et slikt lag. Du fortjener det.

Coach Banghart