En Garde! Møt en oppsiktsvekkende fransk fekter

Meddy Elice, født på Guadeloupe, byr på en løs, ledig og noen ganger funky egenart når han fekter. Den aristokratiske kongesporten har riktignok alltid handlet om overdådig stil, men Meddy har sin egen moderne vri.

Etter å ha sett 24-åringen i aksjon ved Eric Tabarly idrettsanlegg, det flersportslige idrettsanlegget i verdensklasse, som han trener ved, rett utenfor Paris, spurte vi ham hvordan han bringer sin særegne stil til den tradisjonelle idrettsgrenen.

Utstyret koster skjorta, men du finner også veldig heldige personer som meg selv, fra beskjedne kår – moren min jobbet på rådhuset, og faren min var mekaniker – som er involvert i sporten.

Etter flere uker med ugagn, trass og motvilje til å gjøre husarbeidet vårt hjemme, bestemte moren vår seg for at vi skulle begynne i sportsklubber for å balansere ut hyperaktiviteten vår. I klubben hun valgte for oss var det karate, judo og fektetimer. Jeg var definitivt mer tiltrukket av kampsport i begynnelsen, jeg ville [lære meg] karate. Min eldre bror, derimot, hadde en mye mer presis idé. Han visste fra begynnelsen av at han ville lære seg å fekte, etter å ha blitt inspirert av Guadeloupes ikoniske olympiske mester, Laura Flessel. Han var nok litt betatt også. Hun inspirerte en hel generasjon med prestasjonene sine ved flere OL [Atlanta i 1996, Sydney i 2000 og Aten i 2004], der hun vant totalt fem olympiske medaljer. For oss som er fra Guadeloupe, er hun en del av familien.

De eldre brødrene mine er veldig forskjellige når det gjelder å kommunisere med meg og hjelpe meg. Den eldste, [Jerry], er mer som en far for meg. Han kontakter meg jevnlig, passer på at jeg har det bra og holder oppmuntringen sin på et veldig vagt nivå. Han vil at jeg skal være veldig seriøs om voksenlivet mitt og om hva som skjer etter idretten. Morgan har gitt meg mye glede. Han presser meg alltid til å være positiv. Min eldre bror, Mike, konkurrerer aldri med meg. Han presser meg alltid på riktig måte. Det er mye av moren vår i ham. Hun sa alltid at vi skulle være stolte av oss selv, men at vi aldri skulle være hevet over noen. Ydmykhet er ryggraden i familien vår.

Yndlingsvåpenet mitt er floretten. Det er det mest brukte våpenet i sporten vår. Det er et presist våpen, så du må være rask samtidig som du har tålmodighet. Florettfekting har den mest klassiske teknikken – men jeg kan ikke påstå at min stil er klassisk. Min viktigste egenskap er at jeg er veldig rask, det gjør at jeg kan overraske motstanderen, men noen ganger er jeg ikke tålmodig nok i sekvensene. Jeg er veldig uortodoks, og, hvis jeg kan si det selv, luftig – det er en letthet i stilen min, og jeg elsker det. Måten jeg konkurrerer på har blitt kalt både funky, fristil og snodig.

Jeg elsker at fekting er stilig. Paris har hjulpet meg med å bekrefte min egen personlige stil. Jeg måtte bytte stil etter at jeg kom hit fra Vestindia. Jeg liker at ting er lett tilgjengelig og vakkert. Jeg liker å dra på kunstgallerier eller fotoutstillinger for å trene blikket mitt og få se ulike ting.