Hver gang Kameroon Jade møtte opp på banen for å spille fotball da hun var barn, så hun det det samme: gutter. Noen ganger var de snille, men det var alltid én eller to som ikke ville at hun skulle spille med dem. Kameroon visste at hun kunne holde følge. Hun visste at hun kunne få ballen i nettmaskene hvis de bare ga henne en pasning. Hun følte seg frustrert. Det var demotiverende å måtte bevise seg selv gang på gang.

Den triste delen var at hun kjente mange jenter som gjerne ville spille fotball oftere, men de var ikke komfortable med presset de møtte fra guttene. De var nervøse for at noen skulle gjøre narr av dem hvis de tabbet seg ut.

Hvordan kan jenter forbedre ferdighetene sine hvis de ikke engang kan øve? tenkte Kameroon.

Hun bestemte seg for at hun ville finne en måte å få jenter til å føle seg tryggere på fotballbanen. Kameroon begynte å ta opplæring for å bli trener. Hun meldte seg på for å trene et ungdomslag ved en organisasjon som reserverte idrettsplasser for kvinner. Hun gledet seg over å skape et miljø der alle som ville spille var velkomne.

Da de først møtte opp, kunne Kameroon se at jentene var oppglødde over å se en bane som bare var deres. Men den ekte gleden kom senere. En av jentene svingte beinet sitt for å sparke ballen, men med et svusj så bommet hun. Hun gremmet seg, men ingen lo eller himlet med øynene. Kameroon oppmuntret henne til å prøve igjen. Og alle jentene innså at det var greit å gjøre feil. De lærte å spille fotball på deres egne vilkår.