Det var en gang en liten jente med et stort hjerte fylt med følelser. Lucia vokste opp i Kreuzberg, en livlig bydel i Vest-Berlin, kjent for gatekunst og punkrock. Hun var omringet av grafitti, yrende marked og viltre festivaler, og hun flommet over av glede og spenning hver dag.

Men så separerte foreldrene til Lucia seg da hun var fem år gammel. Hun begynte å føle masse tunge og negative følelser, som sinne, tristhet og forvirring. I blant følte hun på alle samtidig.

Da Lucia var 11 år gammel, fant hun heldigvis fram til dans. Hun hadde det gøy i treningsstudioet med vennene sine, og oppdaget at hun kunne jobbe med følelsene sine – gode, dårlige og alt i mellom – med hopp, bevegelser og fotarbeid. Hun elsket særlig hiphop fordi det ga henne mye frihet til å improvisere dansetrinn. På dansegulvet ble de sterke følelsene hennes til en styrke fremfor en svakhet.

«Dans bidro til at jeg fant meg selv. Jeg håper at jeg kan hjelpe jenter med å tro på seg selv og bli sterkere og tryggere.»

Det tok ikke lang tid før Lucia oppdaget krump, en intenst uttrykksfull form for gatedans som kjennetegnes av tramp, støt, armsvinger og «chest pops». Folk bærer på mye følelser i brystet, og for Lucia ble krump det som løste dem opp. «Dans hjelper meg å uttrykke meg selv og håndtere følelsene mine», har hun sagt.

Da hun var ferdig med college ville Lucia hjelpe andre jenter med å oppdage sin indre styrke gjennom dans. Hun begynte som vikarlærer på lokale dansestudio og fikk snart sine egne danseoppdrag. I dag er hun krump-instruktør på fulltid for jenter før tenårene. Hun lærer dem å danse fra hjertet. «Bevegelser kommer fra innsiden», forteller Lucia studentene sine. «Hvis du viser de ekte følelsene dine, blir dansen vakrere og mer autentisk.»