Ask the Coach: «Hvordan kan jeg slutte å komme med unnskyldninger?»

Hei, Coach!

Jeg startet akkurat med førsteårsfotball på college. Selv om jeg elsker spillet, har jeg manglet motivasjon den siste tiden. Jeg var visekaptein for laget mitt på videregående, men etter at jeg startet på college har andre ting kommet i veien. Jeg har droppet morgentrening to ganger i det siste. Den ene gangen hadde jeg en god grunn (jeg studerte hele natten), og den andre gangen … vel, da var det fordi jeg var ute med venner til langt på natt. Jeg har også droppet en vektløftingsøkt. Jeg fortalte treneren min at jeg var syk, men sannheten var at jeg hadde kranglet med kjæresten min. Jeg elsker fotball, og når jeg først er ute på banen er det ingen steder jeg heller vil være. Men det har kommet til et punkt der jeg føler meg så skyldig at jeg ikke har lyst til å møte opp. Kan jeg klare å skjerpe meg? Eller bør jeg bare slutte?

Alibi Was Obviously Lame
19 år gammel fotballspiller

Vet du hva, AWOL? Jeg sleit også som førsteårsstudent.

Jeg kommer fra en stor og sammensveiset familie og var på god vei til å bli den første til å ta en collegeutdanning. Bestemoren min hadde ikke muligheten til å fortsette etter 8. klasse på grunn av segregeringslovene. Moren min hadde flere jobber for å klare seg gjennom universitetstiden, men så ble hun gravid og måtte hoppe av. Så alle øyne i familien var rettet mot meg. Presset. Var. Enormt.

Men familien min ga meg også kjærlighet, støtte og et sterkt verdigrunnlag. Selv om de kanskje presset meg, så visste jeg også at jeg kunne støtte meg på dem.

Du har også noe å støtte deg på, AWOL. Du var visekaptein på videregående, så du vet hva hardt arbeid og mot er. Du vet også at når du blir en del av et lag, så må du følge koden til laget, og det er opp til deg å ta det seriøst. Derfor er det på tide at du stiller deg selv noen vanskelige spørsmål som «Hvem er jeg som person?» og «Hva er jeg ikke villig til å forhandle om?»

Jeg skjønner greia. Enkelte ganger var jeg fristet til å være ute hele natten selv. Men jeg lærte ganske tidlig at det kan være en vanskelig trend å snu. Og det problemet ville jeg ikke ha, for jeg var klar over hvilken fantastisk mulighet jeg hadde til å spille basketball på collegenivå.

Jeg fant motivasjon til å møte opp og gi alt hver eneste dag fra familien min som støttet meg og hadde troen på meg, og fra alle dem som kjempet og ofret livet for at jeg skulle få muligheten til å studere og konkurrere. Jeg var i stand til å oppnå det jeg gjorde takket være dem, og jeg prøver fremdeles å leve livet på en måte som hedrer dem. De er grunnen til at jeg ikke tar noe for gitt.

Løgnen din sier meg at du kanskje tar situasjonen din for gitt. Du føler kanskje at løgnen i seg selv ikke er så ille, men den er en del av et større problem. Så her er et annet spørsmål du bør stille deg selv: «Hvilke verdier skal lede meg?» Du bør med andre ord sette noen grenser som du ikke krysser. Dette kan for eksempel være å ikke lyve eller ikke droppe trening. Og du gir deg ikke heller, for det kommer ikke til å løse problemet ditt. Du vil bare ende opp enda mer isolert.

Jeg lærte denne typen verdier hjemme, og Pat Summitt, treneren min hos Tennessee, forsterket dem. Hun tolererte ikke løgner, og du kunne ikke lure henne. Hun sørget for at vi alle visste bedre enn som så. Den type ansvarlighet er nødvendig.

Dette stoppet meg fra å være ute hele natten, men jeg sleit fremdeles med ting. Jeg hadde forferdelig hjemlengsel. Jeg savnet familien min. Jeg savnet å samles hos bestemor hver søndag hvor vi spiste deilig mat, spilte kort og lo en hel del. All ensomheten fremkalte noe jeg hadde uoppgjort med faren min.

Faren min har aldri vært en del av livet mitt. Og da jeg var alene på college, tok alle følelsene om avvisning og svik som jeg hadde som barn, overhånd igjen. Jeg begynte å overtrene for å stenge følelsene ute, og det tok ikke lang tid før jeg fikk tretthetsbrudd i foten og ikke kunne trene. Så brakk jeg foten og deretter fikk jeg et hjerteproblem.

Jeg var på et skikkelig mørkt sted.

Heldigvis hadde treneren min ressurser. Med hjelp fra henne, fikk jeg møte idrettspsykologer som lærte meg teknikker for å håndtere alt som foregikk. Jeg lærte at alle har impulser som drar oss i ulike retninger. Noen er positive mens andre er negative. Og med litt øving, kan vi velge hvilke vi følger. Vi kan velge å være takknemlige og jobbe hardt.

Jeg tror en idrettspsykolog kan være til stor hjelp for deg også. Kanskje kan det å være borte fra dem som betyr noe for deg, hente frem problemer som du prøver å rømme fra.

Det er noe som hindrer deg i å drive med spillet du elsker. Og du skylder deg selv å finne ut hva det er. Når du gjør det, kan du lære å sette pris på deg selv og strekke deg etter å gjøre ditt beste i alt du gjør.

Jeg har på følelsen at du innerst inne er takknemlig over å være på skolen og over å være en del av laget. Så lytt til den impulsen, og la den veilede deg.

Coach Fargas