Ask the Coach: «Hvordan kan jeg få foreldrene mine til å roe seg ned?»

Hei, Coach!

Faren min spilte fotball til han ble skadet på college. Moren min vokste opp med å spille tennis, og ville ha gjort det til en karriere hvis hun hadde hatt muligheten. Nå som jeg har kommet på løpeteamet på skolen, presser de meg stadig til å gjøre det bedre – som om jeg kunne gjøre opp for de tapte drømmene deres. Jeg har likt løping fordi det liksom har vært min egen greie, men nå føles det mer som om jeg gjør det for dem. Hvordan kan jeg ta tilbake kontrollen over sporten min og filtrere ut stemmene deres, slik at jeg faktisk kan glede meg over å løpe igjen?

Idrettsgleden forsvinner på grunn av press
17 år gammel sprinter

Det føles kanskje ikke sånn akkurat nå, men du er allerede kommet halvveis.

Jeg opplevde en del press da jeg begynte å løpe ved University of Texas i Austin. Hovedtreneren rekrutterte de nye løperne hovedsakelig basert på statistikken vår, så da vi møtte ham for første gang, ville han vite mer om hver enkelt av oss og om løpebakgrunnen vår. Da han gikk nedover rekka, kunne jeg se at han ble mer og mer skuffet over erfaringsnivået vårt. Han hadde mange forventninger, og vi var ikke det han hadde sett for seg. Denne fyren var rasende. Jeg kunne se det i øynene hans. Og det var en forferdelig følelse.

Etterhvert fikk jeg vite at treneren var under mye press for å sette sammen et vinnerlag, og han ga det presset videre til oss. Det å vite hva han gikk gjennom, hjalp meg med å skille hans angst fra min egen, og det gjorde at jeg kunne snakke med ham med empati i stedet for sinne. Etterhvert gjorde vi noen testløp, og jeg fikk vise ham hva jeg var i stand til. Jeg skal love deg at jeg følte en spesiell tilfredshet med å bevise at forventningene hans var feil. Men jeg kunne ikke ha gjort det uten å forstå hans perspektiv.

Dette er grunnen til at jeg sier at du er halvveis. Du har allerede lagt ned det harde arbeidet med å forstå hvorfor foreldrene dine oppfører seg som de gjør. Som du sa, prøver de å gjenoppleve sine egne drømmer gjennom deg. Du vet at dette ikke handler om prestasjonene dine, men om deres egen anger. Denne forståelsen gir deg et forsprang i å takle utfordringen. Jeg har en annen historie som kan hjelpe med resten ...

Da jeg begynte å løpe i hjemlandet mitt, Kenya, på 80-tallet, gikk løpingen gjennom store endringer. Folk begynte å se sporten som en mulighet til å skaffe seg arbeid, få stipend og kanskje til og med reise til USA. Og jeg så at ektefellene og familiemedlemmene til en del løpere så på dem som en inntektskilde. De forventet at løperen skulle levere, ikke nødvendigvis når det gjaldt å prestere, men når det gjaldt ressurser. Å legge et slikt press på en idrettsutøver er som å gi dem en fysisk vekt å bære. Det bremser dem nesten alltid.

Familiemedlemmer tenker ofte at det å bruke press vil hjelpe dem til å oppnå sin egen agenda, uansett hva den måtte være. At det bare er snakk om at en løper prøver litt hardere på løpsdagen. De ser ikke alltid at den virkelige innsatsen ligger i en uendelighet av timer med trening og forberedelse, og at den kraftigste motivasjonen kommer innenfra.

Du sa at foreldrene dine var idrettsutøvere selv, men det virker som om de kanskje har glemt det daglige slitet og det at hver sport krever offer og kamp. Jeg synes du burde invitere foreldrene dine med på trening. La dem se deg varme opp og tøye, og starte på blokka om og om igjen. La dem se deg jobbe med tempo, form og mental utholdenhet. Når de ser hva som virkelig kreves i sporten din, kan de begynne å forstå hvordan du allerede presser deg selv hver dag. De kan gjøre at de kan gi slipp på angsten og si: «Dette klarer du!»

Noen ganger er ikke den beste løsningen å filtrere ut familien din, men snarere å slippe dem inn for å hjelpe dem med å forstå prosessen din – og lidenskapen.

Hvis dette ikke reduserer presset på deg, må du si fra. La dem få vite at kommentarene deres distraherer deg i stedet for å motivere deg. Fortell dem hvor mye du elsker sporten din, akkurat som de elsket deres. Dette vil kreve mot. Men det vil være verdt det.

Hvis foreldrene dine var her sammen med meg akkurat nå, ville jeg sagt til dem at de er heldige som har en datter som deg som virkelig elsker sporten sin. Jeg ville fortalt dem at din kjærlighet til løping er noe som må beskyttes, verdsettes og støttes, og ikke presses til utbrenthet, og at det de gjør akkurat nå, ikke kommer til å gi dem det de vil ha. At de trenger å gi ilden litt luft for å få den til å vokse.

Og her er en påminnelse jeg vil gi til dere alle tre: Dere har alle samme mål. Både du og foreldrene dine vil at du skal realisere ditt fulle potensial. Hvis du kan hjelpe dem med å forstå at veien til dette er gjennom støtte og ikke press, er jeg ikke i tvil om at du kommer til å lære å glede deg over løpingen igjen. Og foreldrene dine kommer kanskje også til å sette mer pris på den – fra en sunn avstand.

Coach Sang