Courtney Banghart – hvordan kommer jeg over et stort tap?

Hei, trener!

Fotball er praktisk talt livet mitt. Jeg elsker det, jeg er ganske god i det, og alle de nærmeste vennene mine er på laget. Etter at vi vant delstatsmesterskapet på videregående to år på rad, tapte vi sist sesong i sluttspillet. Jeg takler ikke å tape, og jeg har ærlig talt ikke klart å komme over det. Nå er jeg bekymret for kommende sesong (når vi en gang starter opp). De tre beste spillerne våre er ferdige på skolen, og de yngre spillerne som kommer inn, er ikke så gode. Det er også mitt siste år, så det er min siste sjanse til å klare det. Jeg vet ikke om jeg er god nok til å bli med på et collegelag, så jeg vil gjerne avslutte med stil. Hvordan glemmer jeg skuffelsen fra fjorårssesongen?

Blir stresset av å tape
17 år gammel fotballspiller

Absolutt, det er tøft å tape. Men jeg vil heller tape enn å ikke spille.

Jeg har vært med på mange store tap både som spiller og som trener. På Princeton i 2015 gikk vi inn i ettersesongen som det høyest rangerte Ivy League-laget i NCAA-turneringens historie, og vi var det eneste ubeseirede laget – både i herre- og kvinneklassen – i 1. divisjon i basketball.

Vi tapte den andre runden. Foran mer enn 18 000 mennesker. Au.

I garderoben etter kampen sa jeg til spillerne mine: «Jeg skjønner at det er vondt. Det er vondt for meg óg. Men den smerten betyr ikke at vi feilet. Den betyr at vi ga alt.»

Ja, dere tapte. Ja, du kan gi 1000 prosent og likevel tape. Men la én ting være klart: Du er ingen taper. Det er bare ett lag som vinner, men det er flere enn ett lag som gir alt. Og om du gir alt, er du en vinner.

Hva med å gjøre frykten for å tape om til frykt for å gå glipp av en mulighet? Det er et fokusskifte jeg lærte på videregående. Jeg var delstatsmester i tennis, men da jeg skulle forsvare tittelen, møtte jeg et stortalent. Og jeg visste at jeg hadde liten sjanse til å slå henne. Men jeg visste også at om jeg var redd for å tape, kunne jeg like gjerne gi opp med en gang – og jeg hadde ingen planer om å gjøre det.

Så jeg satset alt og håpet hun hadde en dårlig dag og at jeg hadde en god dag. Det viste seg at der tok jeg feil. Jeg vant ikke. Men uansett – det å spille med et sånt publikum mot en sånn motstander var mye bedre enn å leve med å angre på at jeg ikke satset alt. Og vet du hva? Jeg kom tilbake og vant mesterskapet året etter (fenomenet var ferdig på videregående).

Den andre tingen som hjalp meg med å gjøre det tapet om til en seier, var ganske enkelt å verdsette øyeblikket, føle smerten, og så gi slipp. Det å se tilbake gjør du når du har lagt opp, ikke når du kjemper. Og jeg, spillerne mine – og atleter generelt – vi kjemper. Vi er som jegere som alltid er på jakt.

På Twitter bruker jeg emneknaggen #inpursuit mye. Det er mitt mantra. Men det betyr ikke at jeg jakter etter neste seier. Det betyr at jeg jakter etter neste mulighet. Og jeg har oppdaget at jo hardere du jobber, desto større muligheter dukker opp.

Jeg ser en stor mulighet for deg: et år med gjenoppbygging. Overlevelse og evolusjon handler om tilpasning. Darwin sa det, og jeg liker det – og lever etter det. Jeg går ikke inn i et gjenoppbyggingsår og er innstilt på at det kommer til å bli forferdelig. Jeg går inn og lurer på hvordan jeg skal tilpasse meg.

Greit, så det er færre talenter på laget ditt denne sesongen. OK. Det skjer. Hvordan skal du tilpasse deg? Med tanke på at du har et lag hovedsakelig bestående av yngre spillere, kan du bli en leder. Inspirer dem til å bli gode. Jeg har alltid vært fascinert av den mentale delen av idrett. Jeg studerte faktisk nevrovitenskap på høyskolen. Du vet sikkert intuitivt at når du har selvtillit, så spiller du bedre og lærer raskere. Derfor er det å bygge selvtillit en god start.

Da jeg var spiller, fikk jeg opp selvtilliten til lagkameratene mine på flere forskjellige måter. High fives, si til noen at de spilte bra i dag, tilby noen å sitte på hjem, snakke på veien om hva som gikk bra. Disse små tingene gir folk masse selvtillit til å overvinne begrensninger de kanskje har satt for seg selv. Dessuten er det slike relasjoner du tar med deg – ikke seiere og tap.

Når det gjelder at du tenker at dette er din siste mulighet, så er du den eneste som setter disse grensene. Da jeg i 2000 fikk mitt første tilbud om være tennis- og baskettrener, tenkte jeg at det å være trener ikke egentlig er noen jobb. Jeg har nå holdt på i 20 år, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Så ja, for deg er det kanskje slutten på å gå med en drakt fra videregående, men det betyr ikke at det må være slutten på idrettskarrieren din – så fremt du ikke ønsker det selv. Du er den eneste som kan bestemme når det er slutten på noe for deg. Og hvordan det slutter.

Trener Banghart