Ask the Coach: «Hvordan overbeviser jeg meg selv om at jeg er god?»

Hei, trener!

I oppveksten tilbrakte jeg mer tid på benken enn på banen. Jeg spiller på laget til den videregående skolen jeg går på, og da forwarden vår ble skadet i første kamp, kom jeg på startoppstillingen. Ikke nok med det, halvveis ut i sesongen er jeg lagets toppscorer. Selv om både treneren og lagkameratene er begeistret for prestasjonene mine, er ikke jeg det. Jeg er redd for at jeg ikke har fortjent plassen min. For hvert poeng jeg scorer, føles presset litt tyngre uansett hvor mye vi leder. Hvis vi taper, gir jeg meg selv skylden, og noen ganger føler jeg meg fortapt i dagevis. Jeg skulle ønske jeg kunne nyte den gode perioden, men alt jeg klarer å tenke å på, er at hvis jeg tabber meg ut, så er det tilbake til benken. Hvordan kan jeg overbevise meg selv om at jeg faktisk er god, og ikke bare heldig?

Feilaktig stemplet som glimrende
16 år gammel basketspiller

Du liker kanskje ikke følelsene dine akkurat nå. Men som trener med 20 års erfaring med å håndtere mine egne og spillerne mine sine følelser, kan jeg fortelle deg dette: Følelsene dine er viktige – og verdifulle. De viser at du bryr deg og er motivert. 


Du er idrettsutøver, så du kommer til å tape. Og du vil føle frykt, sinne og smerte. Men du kommer også til å vinne, og da vil du føle glede, triumf og lykke. Du kan ikke få det «gode» uten det «dårlige».

Jeg har også vært tøff mot meg selv. Da jeg gikk på videregående kom jeg med i den statlige tennisturneringen. Jeg husker jeg hadde en dobbeltfeil i en kamp. Jeg skrek og slo racketen i bakken.

Jeg visste at det ikke var den beste måten å kanalisere følelsene mine på, men i det øyeblikket klarte jeg ikke noe annet. Det eneste som betydde noe var det poenget. Når jeg ser tilbake på det, er jeg så imponert over foreldrene mine, som satt på tribunen, for at de ikke kjeftet på meg. De forsto at jeg tok en John McEnroe fordi jeg brydde meg.

Så kjenn på følelsene dine.

Når det er sagt, er det viktig å huske at når en bestemt følelse stadig blir skrudd opp til et overdrevent nivå, har du kanskje ikke nok plass til å få positive tilbakemeldinger. Så la oss se på noen måter du kan oppnå balanse på.

Det er mulig du har gjort det jeg kaller «selektiv lytting». Og det er egentlig ikke å lytte i det hele tatt. Noen sier: «Du styrer spillet på en fantastisk måte. Vi trenger bare å forbedre måten du skyter trepoengere på.» Og alt du hører er: «Jeg trenger å forbedre trepoengerne. Så jeg er dårlig på å skyte. Så jeg er en dårlig spiller. Så jeg er en dårlig person.»

Det eskalerte raskt! Denne tenkningen er altfor vanlig, selv hos idrettsutøvere på toppnivå. En av mine beste spillere ble så utrolig lei seg hvis hun bommet på skudd. En dag, da hun var i dårlig humør etter å ha skutt dårlig i en kamp, tok jeg henne til siden.

Jeg spurte: «Hvor mange poeng plukker du på langskudd?»

«Jeg har virkelig ikke peiling», sa hun.

«Ja vel», sa jeg, «men da kan du ikke være lei deg om du bommer! Hvis du skal gi en statistikk så mye makt, må du jo vite hva den er.»

Sannheten var at den spilleren hadde den høyeste prosentandelen på hele laget. Men hun så faktisk ikke skuddene som gikk inn. Det er en annen form for selektiv lytting.

Statistikk lyver ikke. Hvis du kan åpne øynene for din, kan du begynne å forstå at den beskriver spilleren du er nå. Trenerne dine kan objektivt se hvor god du er – det er jobben deres. Og siden de vet hva du er i stand til, kommer de sannsynligvis til å be deg om å fortsette å forbedre statistikken.

Jeg tipper du tenker: «Det er jo problemet! Hvordan skal jeg klare å leve opp til forventningene deres!?» Vel, jeg er ikke sikker på om du forstår hva disse forventningene er. Trenere forventer ikke at du alltid vinner. Vi forventer ikke engang at du alltid presterer på ditt høyeste nivå. Vi forventer bare at du gir alt.

Enhver erfaren trener vet at det å tape også er en del av jobben. Grunnen til at du er så redd kan være at du ikke har nok «arbeidserfaring» ennå.

Jeg trente en gang en Rhodes Scholar-finalist, en ekte perfeksjonist, som var overveldet av frykten for å mislykkes. Hun hadde lykkes med stort sett alt hun hadde gjort, så det å tape var helt ukjent for henne. Hun var som en dykker som så ned i mørket under vann, men hun visste ikke hvor dypt eller kaldt det var, eller om det var pirajaer der nede.

Situasjonen din er litt annerledes, fordi suksess er fortsatt nytt for deg. Du er ikke vant til å være så høyt oppe, og du vet ikke hvor langt du kan falle. Men konstanten i begge situasjonene er fortsatt frykten for det ukjente. Så jeg skal fortelle deg det jeg fortalte min Rhodes Scholar: Det er helt greit å feile. Ta det fra noen som har mislyktes mange ganger. Jeg står fortsatt! Faktisk er jeg sterkere på grunn av det.

Det er bare én av grunnene til at jeg tror at idrettsutøvere er så modige. Jeg mener, det å mislykkes foran et publikum blir en del av hverdagen din! Du dedikerer det meste av tiden din til noe som kanskje ikke går bra. Du fortsetter å møte opp hver dag, selv når du vet at mange av de dagene kommer til å bli tøffe. Det er mot.



Lagkameratene og trenerne dine er på samme reisen som deg. Og sjansene er gode for at de har mye av den samme frykten med seg. Så du er ikke alene der ute, og det kommer du aldri til å være. Husk det neste gang du ser mørkt på det. Så merker du kanskje at angsten begynner å forsvinne.

Coach Banghart