Ask the Coach: «Hvordan kan jeg roe ned panikken ved startstreken?»

Hei, trener!

Jeg har praktisk talt løpt siden jeg lærte å gå. Det har alltid vært idretten min. Jeg går tredje år på high school, og jeg er den raskeste løperen på laget og en av de beste i delstaten. All oppmerksomheten er rettet mot meg, fra familie og venner, lagkamerater og trenere – og agenter. Jeg holder på å bryte sammen på grunn av presset. Det eneste folk har lyst til å høre om, er det neste løpet. Selv på trening babler lagkameratene mine om hvem de tror at jeg kan slå. Innsatsen har aldri vært høyere, og hver gang jeg nærmer meg startstreken, får jeg følelsen av at jeg ikke kan puste. Og jo mer jeg prøver å slappe av, jo mer panikk får jeg. Hvordan kan jeg få tilbake motet og se fram til å løpe igjen?

Hilsen Like nervøs før hvert løp
17 år gammel løper

Du er ikke alene. Mange, mange løpere får angst, særlig rett før et løp.

Uheldigvis for konkurranseatleter kan denne angsten føles som den er i luften vi puster inn. Og i blant er den på en måte det. Det er fordi utøvere elsker å snakke om konkurranse: hvem vi løper mot, personlige rekorder og hva som står på spill. Hvis mange atleter blir med på samtalen, kan det virke som om angsten omringer deg.

I blant skaper atleter denne atmosfæren helt uforskyldt. Andre ganger er det med overlegg. Noen løpere bruker angst som et våpen for å distrahere og ødelegge for andre utøvere. Det skjer, og det må du være klar over.

Da jeg var i VM i 1987, hadde jeg æren av å konkurrere mot noen fantastiske atleter, og en av dem brukte en utrolig metode for å distrahere motstanderne før løpet. Han gikk til startstreken og sparket blokkene så hardt at selv noen på andre siden av stadion kunne høre det. Det var en bevisst strategi, tror jeg – og svært effektiv.

Med andre ord er det mulig at angsten du føler før et løp, stammer fra omgivelsene dine. Det første trinnet er derfor å endre omgivelsene. Vær oppmerksom på hvem som prater ustanselig om konkurranser, og hold dem litt på avstand. Prøv å lytte til musikk, det roer meg alltid ned før et løp. Selv å lese på kveldene kan gjøre at du tenker på noe annet. Se på det som trening for å endre fokuset ditt ved startstreken.

Det finnes en annen måte som kan roe ned angsten før løpet: Fortell treneren din at du ønsker å ta mer ansvar.

Når jeg ser at en løper tenker for mye på konkurranse, oppfordrer jeg dem til å ta på seg en lederrolle. Kanskje de bestemmer opplegget for neste trening. Kanskje de styrer selve treningsøkten. Hjernen din har lyst til å gjøre en jobb, og når det går bra, begynner du å tro på deg selv og angsten forsvinner inn i bakgrunnen. Det er grunnen til at jeg gir små oppgaver til alle løperne jeg har hatt på treningsleir – selv Eliud Kipchoge!

Etter alt dette snakket om å roe deg ned, skal jeg fortelle noe som kanskje overrasker deg: Angst er ikke nødvendig en dårlig greie. Jeg har alltid følt et visst nivå av angst før et løp, men jeg har brukt den til å få et skarpere fokus.

Jeg startet med å løpe hinderløp der jeg hoppet over vann og hindre. Både kropp og sinn må jobbe sammen hvis du skal komme deg over neste hinder. Denne troen er basisen for hele tilnærmingen min som løpetrener. Jeg vil at løperne mine skal være klar over hvordan armene svinger, hvordan benene beveger seg og hvor blikket deres er rettet. Selv i et langdistanseløp der det kan føles ukomfortabelt å være bevisst på inntrykkene, bør kropp og sinn alltid være synkroniserte. Når de er det, kan utøverne løpe smartere, ikke hardere.

På en måte er angsten din et hint om at du må være våken og følge med. Hvis du trener deg opp til å fokusere på hvordan kroppen beveger seg når du føler deg engstelig, har du et verdifullt verktøy som gjør at du kan prestere under press. Det virker kanskje ikke mulig akkurat nå, hvis angsten er en skrikende stemme som ber deg om å få panikk. Men hvis du bruker alle teknikkene vi snakket om – hvis du holder deg unna stressende samtaler, roer ned med musikk og bøker og tar en lederrolle på laget ditt – blir kanskje angsten roligere og roligere til du så vidt klarer å høre den.

Og da kan du lytte til denne lave stemmen som en beskjed. Den sier at nå er det på tide å fokusere. Nå er det på tide å puste. Nå er det på tide å fokusere fullstendig på øyeblikket. Angsten går kanskje aldri helt bort, men den kan endre karakter. Og da finner du kanskje ut at du har nytte av denne nye og bedre versjonen av den.

Coach Sang