Ask the Coach: «Hvordan kan jeg tenke som et lag?»

Kjære trener

Jeg er på svømmelaget til skolen min, og vi er veldig gode. Vi har vunnet mange lagkonkurranser, men vi konkurrerer også mot hverandre i individuelle konkurranser. Lagkameratene mine er blant de beste vennene jeg har, men så fort jeg er i bassenget, har jeg bare lyst til å vinne. Jeg er så opptatt av å være den beste at jeg har begynt å sette meg selv foran resten av laget. Jeg prøver å sette ut de andre, og jeg holder til og med ting som skjer utenfor bassenget hemmelig, som hva jeg spiser, ekstra treningsøkter og hvor mye jeg sover. Jeg vet at det er egoistisk, og det gjør at jeg føler meg dårlig. Når jeg er så mye inni mitt eget hode, går det også utover prestasjonene mine. Er det mulig å være en god lagkamerat samtidig som jeg er den beste svømmeren?

Egoistisk vinnerskalle
16 år gammel svømmer

Kanskje du har hørt uttrykket «laget først»? Kanskje alle rundt deg sier det akkurat nå. Men jeg kan fortelle deg at det er helt OK å ville trene og konkurrere alene. Jeg kan også fortelle deg at gruppetreningen kommer til å lære deg evner og styrker som hjelper deg til «å bli den beste».

Hvis du kom på besøk til en av løpeleirene mine, hadde du sett atleter som trente i grupper – selv om vi erkjenner at gruppen består av individer. Det første jeg gjør når jeg tar imot en ny atlet, er å bli kjent med dem personlig: styrkene deres, utdanningsnivået og hva som motiverer dem til å konkurrere. På den måten kan jeg tilpasse trenerstilen min til hver enkelt løper, slik at de kan definere og nå målene sine.

Jeg har oppdaget at atleter mer konsekvent gjør fremskritt mot de individuelle målene sine når de jobber som et team. Hvis en løper vil forbedre utholdenhet og kontroll, kan det være nyttig å trene med fire eller fem andre løpere. Når den individuelle løperen holder sammen med gruppen i stedet for å gå i føringen hele tiden, lærer de å spare energi, konkurrere over lengre tid og skifte gir når det gjelder.

Det høres ut som om du vil være den beste når du trener og konkurrerer. Dette er ikke nødvendigvis nyttig i noen av disse situasjonene.

La oss si at jeg har en løper som løper 5000 m på 13:30. Og la oss si at hen skal delta i en konkurranse der 20 prosent av atletene løper distansen på under 13 minutter. Burde hen bry seg om de 20 prosentene? Nei, hen bør konsentrere seg om det realistiske målet om å presse sin egen tid ned til 13:20. Når du justerer målene basert på hva andre får til, ender det kanskje med at du presser deg selv for hardt for fort – og det øker sjansen for at du blir skadet, mister motet eller utvikler en mental sperre.

Men når du fokuserer på det du kan få til, fjerner du noe av presset på deg selv. Selv når du er midt i en konkurranse med mye press kan du snakke med deg selv og si: «Nå har jeg muligheten til å presse meg, til å forbedre meg.» Etter hvert skjønner du kanskje at du ikke må være bedre enn alle de andre, bare litt bedre enn du selv var i går. Med det i tankene oppdager du kanskje at du kan glede deg over seirene til lagkameratene dine også.

Jeg begynte faktisk å veilede andre mens jeg fortsatt løp profesjonelt, og noen ganger veiledet jeg faktisk de lagkameratene som jeg senere skulle konkurrere mot i individuelle konkurranser. Jeg endte faktisk opp med å veilede en av dem, Bernard Barmasai, mot å sette en verdensrekord i hinderløp i 1997. Tilfeldigvis satt jeg personlig rekord i det samme løpet.

Ble jeg sjalu da Bernard vant gullmedaljen sin? På ingen måte. Jeg følte meg delaktig i Bernards seier og kunne virkelig dele gleden hans. Dessuten var jeg veldig stolt over min egen innstats, fordi jeg visste at jeg hadde gjort mitt aller beste. Jeg lover deg at hvis du konsentrerer deg om å nå ditt fulle potensiale, så vil du alltid føle deg fornøyd, uansett hva resultatet blir.

Men du trenger ikke å være imøtekommende hele tiden. Noen ganger kan litt «egoisme» hjelpe deg med å nå enda lenger. Hvis du føler at du ikke får trent nok som individuell utøver, bør du snakke med treneren din om det.

Jeg var i en lignende situasjon da jeg deltok på universitetslaget i terrengløp. Morgentreningen sluttet rett før dagens første time, og det ble for mye for oss. Som lag gikk vi til treneren og fortalte at vi hadde mest lyst til å trene individuelt. Han var skeptisk til å begynne med, men vi lovte ham å prestere når det virkelig gjaldt. Og med mye individuelt hardt arbeid klarte vi «å vinne over alle sammen» det året – som et lag.

Lagtrening er nemlig til hjelp for deg som enkeltperson. Og individuell trening hjelper hele laget. Uansett hva du velger å fokusere på i lengden, må du gjøre deg selv til din fremste konkurrent. Og når lagkameratene dine også vinner, får du bare enda en grunn til å feire.

Coach Sang