One on One: Napheesa Collier x Sylvia Fowles

Det mest overraskende med Sylvia Fowles og Napheesa Collier er ikke at de to spillerne fra forskjellige generasjoner kom på det samme WNBA-laget, Minnesota Lynx. Fowles er kåret til WNBA All-Star sju ganger, hun har vunnet to mesterskap og ble MVP og tok gull i sommerlekene i 2017. Collier ble kåret til WNBA Rookie of the Year i 2019, hun har også blitt kåret til All-Star to ganger og vunnet gull i sommerlekene. De to har funnet en unik balanse som fremhever Fowles' enorme erfaring og Colliers utrolige basketball-IQ. Seirene på banen ble imidlertid mulig på grunn av den fantastiske kjemien de har – en kjemi som begynte da Fowles for første gang veiledet Collier, da den yngre spilleren var på treningsleir i debutåret. Det er det som er overraskende med Fowles og Collier: hvor ekte og tett vennskapet deres er, noe som ble understreket av den ertende tonen de hadde seg imellom i løpet av denne samtalen.

De hadde nylig muligheten til å vise seg frem på og utenfor banen på en mye større scene, som medlemmer av Team USA i sommerlekene. Her, rett før OL og nye, utrolige prestasjoner fra begge spillerne, snakket de om tilstanden til kvinnebasket totalt sett, og hva det betyr for dem å representere landet sitt sammen.

NC: For å være ærlig husker jeg ikke den første treningen, for alt var så uklart. Det føltes som om alt gikk i 140 km/t fra de siste fire til å bli valgt og komme til Minnesota – og bare to uker senere var det kamp.

Men jeg husker følelsen jeg fikk da jeg møtte Syl, og følelsen jeg fikk da jeg møtte laget – alle var så imøtekommende. Hun fikk meg til å føle meg hjemme med en gang, og det betydde mer for meg enn jeg klarer å uttrykke. Det var jo skummelt! Du blir valgt, du kommer på et nytt lag, du spiller sammen med en legende som Sylvia Fowles. Det er veldig skummelt. Og bare det at hun tok seg av meg, gjorde det klart at hvis jeg trengte noe, kunne jeg komme til henne. Hvis jeg hadde spørsmål, kunne jeg komme til henne. Takk, Mama Syl!

SF: Napheesa følte at hun spilte så dårlig på leiren at hun ikke kom til å bli valgt. Jeg bare: «Hva!?»

NC: Jeg trodde ikke at jeg kom til å få spille.

SF: [Napheesa sa:] «Jeg kommer aldri til å komme med på laget.» Jeg bare: «Hva snakker du om? Du er veldig god.» [Napheesa sa:] «Jeg gjør ikke nok.» Det var sånn jeg visste at Napheesa kom til å bli en fantastisk spiller. Hun følte at det hun presterte på leiren, ikke var særlig bra – hun hadde ikke selvtillit nok til å føle at hun kom til å få en plass på laget. Det var sprøtt.

NC: Det var en hard treningsleir.

NC: I løpet av det som kanskje var første treningsuke, gikk Coach Reeve gjennom forskjellige spilltaktikker, omtrent 15 forskjellige på én dag. Jeg reagerte sånn: «Hvordan i all verden skal huske 15 forskjellige taktikker som firer og treer? Jeg måtte gå til Sylvia. Hun samlet laget før treningen og gikk gjennom de forskjellige taktikkene for at vi skulle få mer selvtillit. Det var veldig lærerikt, for jeg er en person som lærer mer mens jeg gjør noe i stedet for å se i playbooken. Det var veldig fint å kunne gå til henne og be om hjelp, og hun bare: «Jeg er her for deg.»

SF: Cheryl har en høy standard, og hun gjør deg ukomfortabel – noe som er bra, fordi det gjør det mye enklere når du spiller kamp. Når guardene er oppe og suser forbi meg, tenker jeg: «Jeg har Napheesa i ryggen.»

NC: Nei, rollene er omvendt. Når en guard kommer seg forbi meg, blir jeg sånn «Sylvia, kan du blokke for meg fort? Jeg er bak henne, jeg klarer ikke å ta henne.»

SF: Jeg er der for deg.

NC: Jeg jobber med å bli bedre på trepoengere.

SF: Na-tre-sa. [ler] For meg er det en kombinasjon av forskjellige ting. Jeg føler ikke at jeg har noe å bevise. Den største utfordringen for meg er å være sunn og meg selv – jeg vil ikke glemme hvem jeg er, og hva jeg har å by på.

Sylvia Fowles

NC: Jeg spurte henne om nøyaktig det samme for tre dager siden.

SF: Jeg brukte to år på å legge på meg 4,5 kg. For meg er det vanskelig å gå opp i vekt.

NC: Det er en skikkelig prøvelse [ler].

SF: Da jeg ble skadet i fjor, fikk jeg meg en vekker. Bena mine bar allerede tungt, så de 4,5 kiloene var ikke bra for leddene. Det siste året har jeg gjort enkelte ting annerledes. Pilates har vært nyttig. Jeg spiser ikke spesielt sunt, men jeg passer på hva jeg spiser.

NC: Ja, de fantastiske genene dine. «Jeg kan faktisk spise det jeg vil, jeg er … genetisk velsignet.»

SF: Ser du hva jeg må holde ut med? Sykling har også hjulpet – alt som gjør det lettere for leddene mine, har vært vellykket.

NC: Jeg prøver å få hjelp, og svaret hun gir meg er: «Jeg er genetisk velsignet.» [Ler]

SF: Hun spurte meg jo om hva jeg har gjort frem til nå for å ta vare på kroppen, og jeg fortalte at jeg egentlig ikke har hatt verk og smerter før i år. Dette er det første året jeg virkelig føler at …

NC: Ja, og hvilket år er dette, 14? Det er ikke hjelpsomt, Sylvia.

SF: Unnskyld, men det tok faktisk 14 år før jeg følte smerte. Unnskyld – jeg kan ikke noe for det.

SF: Da jeg først begynte i ligaen, hadde vi mange back-to-back-spillere, med unntak av Tina Thompson eller Lauren Jackson, som kunne gå utenfor buen. Så det var mye enklere å vokte de jentene. I dag vil alle gå utenfor trepoengsstreken, så du må arbeide med forsvaret og bevege bena mye mer fordi du ikke er så nærme kurven. Det er den største endringen – at vi ikke har ekte post-spillere lenger.

NC: Ligaen går mot basket uten posisjoner. Du har spillere på 2 meter som skårer to trepoengere i en kamp, og det var noe man egentlig ikke så da Syl kom inn i ligaen. Du vet ikke dette, men Sylvia skårer trepoengere så lett som bare det. Jeg vet ikke når du utviklet det. Jeg vet at du ikke var like god på det da du begynte i ligaen.

SF: Jeg vet at jeg ikke kunne det. Cheryl ga meg grønt lys til å skyte, men jeg nektet. Jeg holder meg til det vanlige. Jeg fungerer godt under kurven, så jeg holder meg til det.

NC: Sylvia vet ikke dette, men vi har snakket om det – det er under utvikling. Vi prøver å få henne til å skyte én gang i år.

SF: Jeg er 100 % for trepoengsstreken, så jeg vil ikke ødelegge noe. Jeg fikk én i Chicago. Fjorten år, én av én. Jeg vil ikke ødelegge statistikken min. [ler]

NC: Det er mindre enn 10 år siden jeg gikk på high school, men da så du ingen som gjør det de får til nå. Arike [Ogunbowale] er en sånn spiller. Bevegelsene hennes får meg til å bli helt: «Herlighet, så kult.» Men nå gjør alle det på high school. De er så dyktige, du kan se at de raffinerer spillet sitt – og det handler ikke bare om det atletiske.

SF: Jeg tror at vi har fått en smakebit av hvordan WNBA kommer til å se ut om to år. Som Phee sa, er det enorme talenter som kommer ut av high school, og de er raske også. De hopper høyere og beveger seg fortere.

NC: Dunking! Alle dunker nå.

SF: Ja! Det var bare jeg og Candace [Parker] som dunket da vi gikk på high school. Men i løpet av de fem neste årene i W kommer vi utvilsomt til å se mange flere jenter dunke. Det er imponerende! Napheesa ber meg dunke i hver eneste kamp. Men for det første er det for krevende. Jeg har tre stykker hengende på meg, og noen ganger mangler jeg energien til å hoppe i det hele tatt.

NC: Gjør det med det første skuddet i kampen når du er uthvilt.

SF: Det er egoistisk. Ser du hva jeg må holde ut med? Hun tenker ikke på noen andre enn seg selv [ler]. Men det finnes uten tvil mange flere talentfulle og atletiske unge kvinner som kommer til å bryte ny mark de neste fem årene. Jeg tror ikke at det holder med 144 [startplasser] til alle de nye talentene som kommer. Jeg gleder meg til å lene meg tilbake og følge med, for jeg skal ikke bli ydmyket.

SF: Jeg håper at vi har minst 10 flere lag om 10 år. Vi trenger flere lag. Det er så mange talenter der ute, og jeg vil at alle skal få sjansen til å skinne.

NC: Jeg tror at mange ikke vet hvor lang sesongen egentlig er. Vi begynner med WNBA-treningsleir i april og holder på til september i en vanlig sesong. Hvis du kommer til sluttspillet, fortsetter sesongen til oktober. Du får maksimalt 10 fridager – og det er bare hvis du er en god spiller. De gir deg 10 fridager før du skal dra til [det utenlandske] laget, og der varer sesongen til neste april, hvor du kan bli forsinket til treningsleir i WNBA hvis det internasjonale laget fortsatt spiller. Du får mindre enn tre uker fri i løpet av 365 dager. Det er vanvittig. Jeg tror virkelig ikke at folk skjønner hvor mye dette sliter på kroppen år etter år etter år.

SF: Ja, og det mentale aspektet også. Jeg gikk på autopilot i 10 eller 11 år året rundt, og etter den første ferien jeg fikk hjemme – jeg tror ikke jeg trengte å møte opp før etter jul – visste jeg at jeg ikke ville spille utenlands lenger. Jeg var ferdig med det. Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye du må ofre.

SF: Spillet ditt må uten tvil snakke for seg selv. Jeg mener at når du vinner og får all den oppmerksomheten du trenger, har du en gyllen mulighet til å snakke om det som foregår i miljøene vi tilhører.

NC: Alle vil snakke med deg når du vinner, så det en viktig del av det. Vi spiller for landet vårt, så jeg tror det har stor betydning at vi snakker om hvor mye vi elsker landet vårt, men også at det ikke er perfekt, og at det er ting som må endres. Det er en god mulighet for oss til å snakke om disse tingene.

NC: Målet var å gi folk et innblikk i livene våre, for vi forsto at selv om dette bare vare en helt vanlig dag for oss, kunne det være overraskende for andre. Vi har samtaler om hvordan vi oppfatter ligaen i dag, og hvordan den er annerledes for nykommere sammenlignet med det vi så da vi vokste opp. Den kalles «The Tea», så jeg prøver alltid å få med litt sladder også.

SF: Jeg respekterer at den unge generasjonen er flink til å markedsføre seg selv, men de sier også ifra. De lar deg ikke si at de ikke er gode nok. De forsterker stemmene sine og sier: «Se, vi har talent. Vi vet at vi har talent, så dere må følge med.»

NC: Det er slutt på «slutt å snakk, spill!» Sosiale medier har bidratt mye. Folk kan snakke om det de tror på. Du så forskjellen da vi var i boblen i fjor – spesielt når vi kom sammen som gruppe. Det vi fikk til, var helt utrolig.

SF: Utprøvingen er der for at man skal bli kjent, men alle er ekstremt fokuserte, for ingen vil være en del av det laget som skuffer USA. Alle er fokusert og opptatt av å vinne. Det er et press, for du må prestere ditt ypperste. Når vi er sammen, er alle enige om at dette ikke handler om oss selv, men om laget og hvordan vi kan vinne gullmedaljen.

NC: I ligaen har du stjernespillere på alle lagene, og du vet at de skal få de fleste skuddsjansene og gjøre X, Y og Z. Når du spiller for USA Basketball, handler det ikke om hvem som er den beste spilleren, eller at du føler at du hadde et bra skudd. Det er sånn: «Er dette det beste for laget? Kommer dette til å hjelpe laget til å vinne?» USA er flinke til å kommunisere det til oss, og spillerne gjør en god jobb i måten de tar det med seg på, og skjønner at det ikke handler om «meg». Vi er her for å vinne en gullmedalje for oss, for USA, for laget vårt.

SF: Alt. Det er litt morsomt, for når jeg tenker på det, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle spille for USA Basketball. Jeg visste bare at jeg måtte jobbe hardt, og hvis jeg jobbet hardt, så kom ting til å ordne seg. Nå handler det mer om å ha laserfokus. Utfordringen for meg er å skaffe meg denne innstillingen og forstå at dette ikke er en lek, men at det er noe jeg virkelig må jobbe for. Jeg tror at det å vinne denne gullmedaljen kommer til å bety nøyaktig like mye som det gjorde den første gangen.

NC: Som Syl sa, alt. Jeg har sett på sommerlekene så lenge jeg kan huske. Det er en stor ære å være en del av dette laget. Jeg er allerede utrolig glad for det. Så hvis vi vinner gull, kommer det til å være en drøm som går i oppfyllelse. Det hadde vært fantastisk, det er stort personlig mål. En gullmedalje hadde vært helt utrolig.

SF: Prikken over i-en.

NC: Prikken over i-en.