One on One: Fran Kirby x Jordan Henderson

Atleter*

Lederskap, tap og lærdom fra to av fotballens beste.

Sist oppdatert: December 2, 2021
19 minutters lesing
One on One: Fran Kirby og Jordan Henderson

One On One er en serie med spontane samtaler mellom Nikes eliteatleter.

Fran Kirby og Jordan Henderson har hatt en intens sommer. Kirby kom tilbake i forrige sesong etter at perikarditt truet med å stanse karrieren hennes og ble toppskårer og WSL-mester for Chelsea, men så ble hun skadet på den andre dagen av sommerlekene i Tokyo. Henderson, kaptein på Liverpool og en av bautaene på landslaget til England de siste 10 årene, opplevde at oppkjøringen til europamesterskapet ble plaget av skader, og at landslaget tapte straffesparkkonkurransen i finalen. I en tid da mange atleter velger å uttale seg om viktige saker, ser disse spillerne på vanskelighetene den siste tiden som en sjanse til å bli enda bedre. De har blitt forkjempere og aktivister drevet frem av motgang og tap, sykdom og skade. Begge har endret innstilling, tilpasset seg roller og fått en dypere forståelse av hva det vil si å lede på og utenfor banen. Det er noe større enn sport, og for to av de mest anerkjente engelske spillerne i sin generasjon finnes det ikke tap lenger – bare lærdom.

Skader spilte en stor rolle for dere begge i sommerens mesterskap. Hvordan påvirket det måten dere ledet lagene deres på?

Fran: Det var svært spesielt å delta i sommerlekene, men når man blir skadet helt i starten, er den første reaksjonen rå følelser. Du vet at du har gjort noe, men aner ikke hvor ille det er … det er en form for sorg. Men i en sånn situasjon, må man justere forventningene sine raskt – og det var noe jeg lærte veldig fort. Jeg ble sittende mer på benken og startet sjeldnere. Jeg forstå hva rollen min gikk ut på, og jeg måtte fokusere på det jeg faktisk hadde kontroll over: å være en god lagspiller.

Jordan: Jeg opplevde mye av det samme som Fran. Jeg jobbet veldig hardt for å bli med til europamesterskapet etter å ha vært lenge ute med skade, så det var en stor bragd og bli utvalgt. Da vi endelig kom i gang følte jeg: «Ja, dette går bra. Jeg føler meg bra.» Men jeg oppdaget fort at jeg ikke var tilbake på samme nivå. Jeg måtte forandre innstilling for å lede på best mulig måte. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var helt på topp fra starten av, men det var en viktig sommer for laget. Til tross for at det ikke gikk nøyaktig slik vi skulle ønske, tror jeg at vi skapte mye glede i hele landet.

«For å være ærlig er nok skader det som er vanskeligst å takle. Vi kan snakke om det nå, og det kan høres enkelt ut, men det er det ikke. Jeg har lidd.»

Jordan Henderson

Legenden på USAs kvinnelandslag i fotball skrev en bok om konseptet «å lede fra benken». For spillere som er vant til å være en svært viktig del av startelleveren, må det være tøft å tilpasse seg slike nye roller?

Jordan: Ja, du må legge fra deg egoet. Da europamesterskapet startet, var jeg sånn: «Jeg er tilbake 100 prosent. Jeg kan spille.» Men jeg var ikke 100 prosent. Jeg tror alle visste det, men jeg var allikevel en av lederne på laget, så jeg forsøkte å ha bedre samtaler med lagkameratene mine. Jeg ville forsikre meg om at alle hadde det bra. Det er jo tross alt det det handler om – at hele laget skal være vellykket og vinne mesterskapet. Det handler ikke bare om deg selv eller de som starter, eller de som kommer innpå. Det handler om helheten.

Fran: Jeg er enig. Jordan og jeg er erfarne spillere nå. I mesterskap er det mange spillere som sitter på benken eller nettopp har kommet med på laget. Det er viktig at de også føler seg verdsatt. Jeg hadde ansvaret for å hjelpe de som hadde muligheten til å vinne for laget. Jeg hadde vært fornøyd med ikke å spille mye, så lenge jeg kunne henge gullmedaljen om halsen.

One on One: Fran Kirby og Jordan Henderson

Det må ha vært en krevende balansegang å føle på frustrasjon og sorg mens du måtte være positiv overfor dem du hadde rundt deg. Hvor viktig er det å vise styrke når du er sårbar? Som erfarne spillere, må det være inspirerende for de yngre spillerne å se at dere er ærlige om følelsene deres.

Fran: Ja, det tror jeg. De andre kunne se at jeg var lei meg. De kunne se at jeg hadde vondt. Jeg måtte lære meg å vise den følelsen med en gang. Jeg kunne selvfølgelig ikke gå rundt med et stort smil når jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne spille den første kampen, den andre kampen … jeg var ikke glad. Men det å vise at man er sårbar, at du er lei deg, men villig til å jobbe for å komme tilbake på det nivået er motiverende for folk. Jeg sa til jentene: «Dere må komme dere videre fra gruppespillet, sånn at jeg kan få bli med ut på banen.» På en egoistisk måte følte jeg det sånn. Det var motivasjonskilden min – å prøve å få dem videre.

Jordan: For å være ærlig er nok skader det som er vanskeligst å takle. Vi kan snakke om det nå, og det kan høres enkelt ut, men det er det ikke. Jeg har lidd. Men som kaptein på Liverpool og en av lederne på det engelsk landslaget, må man ta ansvar. Selv om du kanskje er frustrert og nedfor, må du tenke på resten av gruppen. Jeg har vært skadet før, men denne [en skade i lysken han fikk i februar som måtte opereres, etterfulgt av en lang restitusjonsperiode – han var på banen igjen i april] var en av de verste. Du må bare gjøre ditt beste for å være et eksempel.

«Jeg hadde ansvaret for å hjelpe dem som hadde muligheten til å vinne for laget. Jeg hadde vært fornøyd med ikke å spille mye, så lenge jeg kunne henge gullmedaljen om halsen.»

Fran Kirby

Dere har begge vunnet store, viktige troféer for laget – hva er så langt høydepunktet som fotballspiller? Hvordan følte dere i tiden etterpå? Påvirket suksessen dere postivt eller negativt?

Jordan: Høydepunktet i karrieren så langt var da vi vant Champions League. Men jeg kommer aldri til å glemme dagene etter seieren, jeg var nemlig ikke tilfreds. Jeg var litt … jeg skal ikke si «lei meg», men det var ikke sånn jeg trodde det kom til å være. Jeg forventet å føle meg høyt oppe i flere uker etter å ha fått til noe jeg hadde drømt om hele livet …

Kanskje jeg bare var på vei ned til normalen igjen, men jeg slet i mange dager etter den seieren. Jeg forsto ikke hva som foregikk, og hva vi hadde utrettet som langt. Det var litt sånn: «Ok, hva skal vi gjøre nå? Hva skal jeg gjøre nå?» Fokuset falt rimelig kjapt tilbake på Premier League. Vi hadde ikke vunnet den på veldig lenge, og vi ble snytt for seieren i 2019. Det hjalp, men den følelsen etter Champions League … var overhodet ikke slik jeg trodde den skulle være.

Fran: Jeg vet alt om den følelsen. Jeg tror det handler om alt adrenalinet som forlater kroppen. Du bygger opp en enorm begeistring, og etterpå blir du sånn: «Hva nå?» Det største høydepunktet for meg var forrige sesong da jeg kom tilbake etter en sykdom som holdt meg tilbake i lang tid. [I 2019 fikk Fran diagnosen perikarditt, en hjertesykdom som truet med å sette en stopper for karrieren hennes, utløst av et virus som forårsaket betennelse i hjerteposen, etter å ha kollapset på en middag med Chelsea-lagkameratene sine Beth England og Maren Mjelde.] Etter alt jeg hadde vært gjennom, hadde jeg vært glad uansett om vi ikke vant noen titler, men etter å ha vunnet tittelen følte jeg det samme som Jordan kjente på. Jeg hadde en fantastisk sesong, men så tok den slutt, og jeg tillot meg ikke gleden av å se tilbake på alt jeg hadde utrettet. «Nå har jeg gjort det. Nå skal jeg ta meg et par uker fri, og så er det rett tilbake til hverdagen igjen.» Du får ikke omstilt deg.

One on One: Fran Kirby og Jordan Henderson

Hvordan endres den indre dialogen etter en viktig seier sammenlignet med et svært skuffende tap?

Fran: Jeg er ikke helt sikker. Jeg føler at det er vanskeligere å komme tilbake etter et tap enn det er å vinne noe. Jeg har vunnet serien noen ganger sammen med Chelsea, og jeg har gledet over det hver eneste gang, men de siste årene har jeg prøvd å lære meg selv til ikke å ta for mye av når jeg har medvind og til ikke å synke så dypt når det ikke går så bra. Hvis ikke blir det en emosjonell berg-og-dal-bane. Evige bølger av sorg, lykke, sorg, lykke … slike følelser påvirker hele livet. De påvirker alt du liker å gjøre, eller det du likte å gjøre før.

Jordan: Nettopp. Jeg mener at dette er svært viktig for atleter – ikke gå for høyt eller lavt. Når jeg ser tilbake, kan jeg si at det er lettere å reagere på tap – Champions League-finalen vi tapte mot Real Madrid eller da vi mistet seriemesterskapet. Det gjør utrolig vondt der og da. Fokuset blir da: «Vi må gjøre alt dette på nytt og så gå enda et skritt videre.» Etter et tap får du den gløden du trenger for å rette opp i det.

Fran: Vi holder på i en bransje hvor det må være en vinner og en taper, og du kan ikke alltid vinne. Jeg føler det naturligvis på kroppen når jeg taper. Jeg liker ikke å tape. Jeg er svært konkurransepreget, selv på trening. Jeg vil vinne. Men jeg har blitt nødt til å omdanne følelsen etter et tap til lærdom.

Jordan: Jeg vet hva du mener. Jeg mener at hvis du skal være vellykket, må du lære deg å tape. Det kommer med erfaring: Du må føle på tapet. Du må gå gjennom en tid med motgang. Da jeg var en ung på laget i Liverpool var den motgangen jeg gikk gjennom, en viktig del av historien og utviklingen min. Det gjør det sterkere. Du forbereder deg på å gjøre det bedre neste gang. Når jeg ser tilbake lurer jeg på om dersom Liverpool ikke hadde tapt i finalen mot Real Madrid, hadde vi da klart å vinne Champions League året etter? Dersom vi ikke hadde tapt Premier League på den måten, hadde vi da klart å vinne året etter?

«Vi holder på i en bransje hvor det må være en vinner og en taper, og du kan ikke alltid vinne. Jeg føler det naturligvis på kroppen når jeg taper. Jeg liker ikke å tape. Jeg er svært konkurransepreget, selv på trening. Jeg vil vinne. Men jeg har blitt nødt til å omdanne følelsen etter et tap til lærdom.»

Fran Kirby

Hvordan endrer presset seg når man går fra å være en ung spiller til å bli en etablert profesjonell spiller på internasjonalt nivå?

Jordan: Når man er ung, er det viktig å gi de andre på laget og manageren et godt inntrykk. Du må prøve å forbedre alle delene av spillet ditt. Etter hvert som tiden går, får du en ny rolle. Da jeg tok over som kaptein for Liverpool, synes jeg det var vanskelig. Jeg fulgte at mye avhang av meg. Jeg mistet en del av meg selv – de tingene jeg ville jobbe med på egen hånd. Jeg bekymret meg for alle de andre. Jeg var kaptein, og jeg trodde at det var mitt ansvar å gjøre alt for alle den andre hele tiden. Det var noe jeg måtte jobbe på sammen med manageren – å finne balansen mellom å være kaptein og bare meg selv.

Fran: Da jeg var 16 år gikk jeg rett inn på startelleveren til Reading. Det var et stort steg. [Året etter sluttet Fran å spille fotball på grunn av morens dødsfall og depresjon.] Jeg gikk fra å spille med 16-åringer til 26-, 27- og 28-åringer. Nå er jeg en av lederne på Chelsea, men da jeg begynte i den rollen, følte jeg også at jeg mistet en del av meg selv. Du lurer på ting som: Hvordan kan jeg hjelpe alle disse menneskene? Du må prioritere annerledes. Etter noen få år skjønte jeg at jeg tappet meg selv for energi ved å bekymre meg for andre hele tiden. Det gjør det umulig å gi 100 % på banen. Jeg endret tenkemåte. Ja, jeg vil selvfølgelig være leder, jeg vil gjøre alt jeg kan for hvem som helst på laget – slik har jeg alltid vært. Men jeg må også ta vare på meg selv.

One on One: Fran Kirby og Jordan Henderson

Dere har vært opptatt av å sette fokus på psykisk helse, og denne sommeren har virkelig vist hvor mye den psykiske helsen har å si for atleter i verdenstoppen. Var dette noe dere var klar over viktigheten av i starten av karrieren?

Jordan: Det psykiske aspektet er viktig i alle idretter. Jeg prøver å hjelpe de unge spillerne så mye som mulig – å passe på at de ikke blir for opptatt av hva andre sier på sosiale medier eller i pressen, sånne ting. Det kan nemlig ha mye å si for hvordan de presterer. Da jeg var 20 år og begynte på Liverpool, var det perioder hvor jeg slet mentalt. Ettersom jeg har vært gjennom det, kan jeg bruke stillingen min for å skape oppmerksomhet og hjelpe andre til å føle seg bedre – det er utrolig viktig for meg. Dette handler egentlig ikke om «Skal jeg si noe eller la være?» Jeg har vært der selv, så jeg måtte gjøre det. Jeg må gjøre det jeg kan for å hjelpe.

Fran: Jeg også. Og det har skjedd en stor endring omkring psykisk helse, spesielt i fotballen. Det er fortsatt et stykke igjen, men endringene har vært positive. Noe jeg alltid har sagt, er dette: Fotballspillere er ikke maskiner. Vi er ikke programmert til bare å ha én følelse hele tiden. Det kommer til å bli opp- og nedturer. Vi går gjennom ting i livet akkurat som alle andre. Vi mister noen som står oss nær. Vi bekymrer oss for ting akkurat som alle andre.

«Da jeg var 20 år og begynte på Liverpool, var det perioder hvor jeg slet mentalt … Dette handler egentlig ikke om «Skal jeg si noe eller la være?» Jeg har vært der selv, så jeg måtte gjøre det. Jeg må gjøre det jeg kan for å hjelpe.»

Jordan Henderson

Fran, du nevnte noe om lærdom i stedet for tap. Det at noe kan være vanskelig å snakke om eller vondt å hente opp igjen, betyr ikke at det ikke er noe vi kan lære av det?

Fran: Det mener jeg. Vi har lært mye de siste årene, og det er viktig å hjelpe folk til å forstå hverandre. Jeg har vært en forkjemper for å psykisk helse og LHBT+-rettigheter, men jeg har også lært mye om svart historie. Mye av dette er ting mange ikke får lære om. Det finnes mange fantastiske mennesker som snakker svært effektivt og kan overbringe masse kunnskap. Vi kan lære av det og få en bedre forståelse av hva mennesker har opplevd, og hvorfor det er så viktig å kjempe for disse sakene. Fotball kan være en stor del av det å utrette noe. Vi vil hjelpe dem som vil vite mer om verden vi bor i, og hvordan vi kan samarbeide om å skape noe enda bedre.

Jordan: Jeg tror at jo flere atleter som uttaler seg, desto flere kommer til å bli eksponert for dette budskapet. Ikke bare innen idretten eller i Storbritannia, men over hele verden. Når du er lidenskapelig opptatt av noe, har opplevd det selv og brukt tid på å lære og forstå mer om viktigheten av et emne, kan du virkelig begynne å utgjøre en forskjell. Det er da ting virkelig kan begynne skje.

Illustrasjon: Leonardo Santamaria

Related

One on One: Napheesa Collier x Sylvia Fowles

Atleter*

One on One: Napheesa Collier x Sylvia Fowles

Stylet av: Megan Rapinoe

Atleter*

Stylet av: Megan Rapinoe

Renee Montgomery: Moves Become Movements

Atleter*

Renee Montgomery: Moves Become Movements

Slik kjempet Jordin Canada og Jrue Holiday for rettferdighet mens de levde i en boble

Atleter*

One on One: Jordin Canada x Jrue Holiday

Et intervju med Madison Keys og Sloane Stephens

Atleter*

One on One: Sloane Stephens x Madison Keys