One on One: Jordin Canada x Jrue Holiday

I mai 2020, midt i koronaviruspandemien, tok NBA og WNBA spillerne sine med til Florida for å bo og spille basketball i en «boble» – en karantenesone som gjorde det mulig for kamper å fortsette relativt trygt fra den voldsomme spredningen av covid-19. De fleste av spillerne kom inn i denne boblen samtidig som en intens rasemessig uro og økende sosiale rettferdighetsprotester spredte seg i USA. Forfatter og redaktør Massaër Ndiaye snakket med to spillere fra LA: Jrue Holiday i Milwaukee Bucks – en veteran som har spilt i elleve år og regnes som en av de beste forsvarerne i verden – og Jordin Canada i Seattle Storm – en av de mest spennende nye profilene i WNBA – som nylig vant sin andre mesterskapsring på tre tøffe sesonger. De to kom sammen for å se tilbake på det surrealistiske livet i boblen gjennom det siste året, deres respektive politiske oppvåkning og hvordan tid borte fra hjemmet bidro til å krystallisere perspektivet på verdenen de er en del av.

Jrue: Jeg var stolt av byen og menneskene som kjemper for det de tror på. For folk som kjemper for vår kultur, for å være svart. Jeg var ikke med på noen av protestene fordi kona mi var gravid og det er jo fortsatt en pandemi, men det var noe jeg vurderte. Jeg ønsket å gå ned dit og representere og være en del av det. Bare det å kunne se folk stå opp for noe, være sterk om noe de tror på, er en ære for meg. Og jeg ville elsket å være der og protestere med dem.

Jordin: Jeg var faktisk med på en av protestene i Hollywood. Det var akkurat da pandemien vokste i LA. Det var vanskelig fordi jeg ønsket å være trygg og forsiktig, men samtidig var jeg veldig stolt over å se alle komme ut og vise sin støtte for ikke bare svarte mennesker, men for landet. Vi er i en avgjørende tid akkurat nå, og det var virkelig spesielt å se alle komme sammen for å protestere for noe som er veldig viktig for menneskerettighetene, for Black Lives. Så mange mennesker kom ut for å kreve endring. Jeg er glad jeg fikk oppleve min første protest noensinne – det var noe helt spesielt.

Jrue: Jeg hadde absolutt tvil om at det kunne fungere. Du hører ofte folk forutsi at noe kommer til å skje, og så blir det ikke oppfylt. Så å faktisk kunne være i den boblen, som var fullstendig lockdown, er en prestasjon. Jeg følte meg trygg der. Vi ble testet hver dag og vi hadde aktiviteter og sånne ting. Men for det meste var det en opplevelse du måtte gjennom og stole på at det kom til å fungere. Noen ganger er det vanskelig når du ikke har kontroll og lar det være i andres hender. Etter min mening gjorde NBA en god jobb.

Jordin: Vi hadde mange bekymringer om sikkerhetsspørsmål og protokoller og retningslinjer, og hvordan det skulle ordne seg, selv om vi ikke visste hva vi kunne forvente.

Jrue: Da vi kom dit – og jeg har vært i ligaen i 11 år, så jeg hadde frihet i 11 år, og å gå inn i denne boblen i to måneder … det var rart å føle seg begrenset. Men det var et mål vi alle ønsket å oppnå. Vi hadde ikke tenkt å rote det til, så vi ble vant til dette regimet og disiplinen. Først trodde jeg det skulle bli forferdelig, men det var ikke så ille.

Jordin: Det var noe vi måtte venne oss til, som å være utenlands og være isolert de første par ukene. Vi måtte bare være på rommet vårt, kunne ikke være i nærheten av våre egne lagkamerater, bortsett fra øvelse eller teammøter. Vi kunne ikke henge rundt noen andre lag. Men da ting begynte å endre seg, ble det bedre. Etter hvert løsnet de tøylene litt, og vi klarte å henge med andre lagkamerater og andre lag også.

Mesteparten av tiden var vi bare på rommene våre og gjorde hva som helst for å holde oss opptatt med noe. Som du sa, ble vi forberedt for å være i denne typen situasjoner. Men det var definitivt vanskelig, mye mental utmattelse til tider, bare fordi du er i en boble alene og ikke har noen som besøker deg og være rundt deg. Det forberedte meg mentalt til å være sterkere, å beholde fokuset og mentaliteten, å huske at du var der for å spille basketball. Så det var basketball og ingenting annet. Bortsett fra at jeg så på Netflix hele tiden, så på film, og det var egentlig alt jeg kunne gjøre.

Jrue: Spillet var viktig der. Jeg tror hvert lag visste at de var der av en grunn: å vinne. Forskjellen er at når du spiller hjemme, har du hjemmepublikummet som vanligvis hjelper deg når du trenger et løft, eller de kan bringe en energi som gjør at motstanderlaget føler styrken, trusselen, uansett hva det er. Det var en stille hall. Jeg husker vår første kamp, vi spilte mot Jazz og vi ledet med 20 poeng, og på slutten av spillet, to minutter igjen, skiller det bare to poeng, men det virker ikke som det. Du legger merke til at det ikke er noe publikum, for energien ble ikke endret. Det var en ting jeg virkelig måtte tilpasse meg til. Når du spiller foran mennesker, selv om det er på banen til motstanderlaget, er det laget ditt mot verden, og du hadde egentlig ikke den følelsen. Det at vi ikke hadde publikum var litt vanskelig i begynnelsen.

Jordin: Jeg er enig, å ikke ha et publikum var annerledes. Det var superstille. Jeg husker vår første kamp mot New York – noen tok et straffekast, og det var helt stille. Vi var vant til å ha den energien, og spenningen måtte komme fra laget. I hver kamp vi hadde måtte all energien komme fra oss selv, og ikke fra noe annet sted. Og konkurransenivået var også veldig høyt fordi du ikke hadde noen fordeler ved hjemmebane. Alle kunne bare gå der ute og spille løst, som å spille i en åpen hall. Det var veldig gøy, veldig kompetitivt. Det var flere overraskende resultater fordi hjemmesupporterne ikke var der. Det var veldig gøy.

Jordin Før vi bestemte oss for at vi faktisk skulle ha en sesong, visste vi at vi først og fremst måtte forplikte oss til «Say Her Name»-kampanjen. Når det gjelder å knele eller ikke, var det opp til hvert lag. Jeg vet at for [Seattle Storm] ønsket vi ikke å være ute på banen når nasjonalsangen ble spilt. Så hver gang nasjonalsangen ble spilt, gikk vi tilbake til garderoben og gikk rett ut igjen før start. Gjennom sesongen snakket vi om hvordan vi kunne være med å bruke stemmen vår for å få folk til å gå ut og stemme. Vi ønsket også at folk skulle være klar over hva som foregår i landet, mens vi kjempet for en svart kvinne som har vært offer for politiets brutalitet.

Jrue: Det er viktig å ha samtaler mellom lag og spillere. Vi knelte fordi vi følte at det var et tegn på enhet. Begge lag bestemte seg for å gjøre det. Vi ønsket å bli enhetlig i alt vi gjorde, og vi ønsket å være der for de gutta som ikke ønsket å knele. Det var ikke noe sinne eller noe mot dem. Det handlet bare om å være samlet, og i slike situasjoner var grunnen til at jeg kom tilbake for å spille at dette var større enn basketball. Det handlet om de vi så som ble utsatt for vold. Bare det å kunne representere det og holde samtalen i gang, fortelle folk at kulturen vår gjør så mye for verden, og vi vil fortsette å gjøre det.

Jrue: Helt ærlig så lærte lærte de meg å være tøff. Som det du nettopp snakket om – opplevelsene våre i boblen var helt forskjellige. Det er det jeg alltid har lært, spesielt fra moren min, som var en del av den første kvinneligaen. Og for henne var det enten å reise utenlands eller å få en lærerjobb, som hun bestemte seg for å begynne med. Hun måtte ta store avgjørelser og kjempe for ting. Det samme med min kone – i fotball får de ikke så mye betalt som mennene.

Og igjen, min kone har omtrent ikke tapt i det hele tatt. Annet enn 2011, der de kom på andreplass i verdensmesterskapet. Hun har to olympiske gullmedaljer og gull i VM i 2015. Hun er en stjerne. Så det gjør vondt for kvinner å ikke få den anerkjennelsen de fortjener. Bare fra de i familien min, samt søsteren min som spillte med henne. Og for folk som sier at talentet er annerledes, eller ferdighetene, så vet du at de egentlig ikke ser på. For det første spiller kvinner mye hardere enn menn, og ferdighetene deres er på toppnivå. Dere trener mye hardere enn de fleste menn jeg kjenner, uten å syte eller klage, og måten de spiller på er tøff. Det er noe jeg har lært av å se på kona mi og høre på moren min. Akkurat hvor tøffe de kan være. De må alltid kjempe, alltid bevise noe.

Jordin: Jeg var ikke politisk aktiv eller sosialt bevisst før. Det var mange aktuelle saker jeg ikke snakket om. Etter dette året føler jeg at det er mitt ansvar å gjøre noe med det og ikke lene meg tilbake og være stille.

Jrue: Jeg har sagt det et par ganger, men du blir vant til diskriminering, og du føler at når du forteller det til noen, at de kanskje tror du roper ulv, ulv, eller at det ikke er så alvorlig som det egentlig er. Å være svart i alle situasjoner kan være skummelt. Å håndtere politiet, gå på butikken, hva det enn er. Du får bare en slags rustning på deg. Men på dette punktet er det også mitt ansvar å si fra. Og hvis jeg ikke var komfortabel før, må jeg være komfortabel nå, for det handler ikke bare om meg, det er for så mange flere mennesker. Det er for menneskene som gjorde det før. Det er for datteren min på fire år og min nyfødte sønn. Det handler om så mange mennesker.

Jrue: Helt ærlig så slet jeg med å gå inn i boblen. Alt som foregikk sosialt i vår verden smuldret opp, og det føltes som om jeg ikke gjorde nok. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe. Jeg vet at det hjelper å protestere, men jeg ville gjøre mer. Og jeg sitter bare i sengen med kona mi som går frem og tilbake. Jeg tenker på tingene vi kunne gjøre. Og min kone foreslo at vi donerte resten av lønnen min til kulturen vår, til samfunnet vårt. Og akkurat da hun sa det, var det et lys som gikk opp for meg og en vekt som ble fjernet fra skuldrene mine. Det er den perfekte ideen, for så mye som vi snakker om det, er økonomi enormt viktig når det gjelder forskjell mellom hvite og svarte og rike og fattige. Gud har velsignet meg nok til å kunne spille dette spillet i lang tid og tjene ganske mye penger. Og det er ikke slik at jeg tar det med meg. Det er folk her ute som trenger hjelp. Og jeg har lyst til å være til økonomisk hjelp. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å gjøre det, hadde jeg ikke blitt med i boblen.

Jrue: Jeg følte at det måtte være en grunn for at jeg skulle forlate min fem måneder gravide kone for å gå inn i en boble i tre måneder. Jeg følte at jeg forlot dem ute på øya. Verden vår smuldret opp, og jeg trengte noe for ikke bare å motivere meg, men for å hjelpe menneskene som er folket vårt som virkelig trengte det på denne tiden.

Jrue: Noe av det handler bare om å dele erfaringer med andre, være i stand til å få kontakt med den opplevelsen, som er enorm. Jeg føler at det er en stor del av sosiale medier i dag. Enten det er sosial urettferdighet eller mental helse, noen ganger vet du ikke når en NBA-spiller eller en WNBA-spiller går gjennom noe, fordi vi er så låst inn i vår sesong. Men vi er mennesker akkurat som de er, vi sliter akkurat som de gjør. Jeg har lyst til å snakke ut og være i stand til å nå andre mennesker og deretter innse at vi har de samme problemene de har, og dermed komme nærmere hverandre.

Jordin: Jeg ser hvordan generasjonen min er så klar over hva som skjer og ønsker å være talsmenn for sosial rettferdighet og innser at jeg, som atlet, går gjennom de samme problemene. Jeg er også et menneske. Jeg har følelser, jeg går også gjennom mange ting, men å se at folk støtter oss og andre idrettsutøvere også er bare fantastisk. Fordi det ikke bare handler om oss; det handler om fremtiden. Du vil gjøre alt du kan for å sikre at fremtiden er et mye bedre sted for svarte mennesker.

Jrue: Jeg vet at for NBA og WNBA ga de spillerne mer kontroll over hva de vil at ligaen skal vise frem. Det er en ting jeg vil se fortsette. Jeg tror vi vil fortsette å være innovative på den måten. Jeg vet at det er mer og mer spillernes liga nå. Jeg synes det er veldig stort å ha ligaen i ryggen når vi snakker.

Jordin: Jeg tror det bare er å fortsette å bruke stemmen vår og fortsette å finne måter å gi ressurser til folk som ikke har ressurser de normalt ville hatt. Vi kjemper for noe større enn oss selv, og vi trenger å ha ligaen i ryggen.