Tren hjernen til å aldri gi opp

Se for deg at du løper 160 kilometer – på én gang. Det er litt mindre enn fire maraton på rad, og litt enn mer enn avstanden fra New York til Philadelphia. Hvis du holder et jevnt tempo på litt under 5 minutter per kilometer, betyr det at du må starte klokken ni om morgenen og holde det gående til ni om kvelden. Grei skuring, eller hva?

01. Hold fast ved en motivasjon.
En nylig studie publisert i «Psychology Research and Behavior Management» fant ut at mens løpere på kortere distanser for det meste er drevet av håndgripelige resultater som å vinne løp, finner ultramaratonløpere mening i å dytte grensene av deres egen mentale og fysiske utholdenhet – og i fellesskap med dem som gjør det samme. Forskerne mistenker at det kan ha noe å gjøre med den livsstilen som kreves av ultramaraton.

Laney sier at han løper veldig, veldig langt fordi han genuint nyter hele opplevelsen. «Jeg elsker å løpe», sier han. «Jeg elsker å trene hardt. Jeg elsker å være i fjellet. Hele målet mitt er å fokusere fullstendig på det jeg gjør. Som Churchill sa, jeg har lyst til å 'beordre øyeblikket til å bli'.»

McRae, på sin side, slutter seg til fellesskapsfølelsen identifisert i studien – og fokuserer aktivt på andre ting enn trofeene hun har vunnet (blant annet 11 førsteplasser). «Det som virkelig holder meg gående når jeg løper et ultramaraton, er at jeg kommer i kontakt med andre løpere fra hele verden», sier hun. «Jeg elsker det at jeg kan bruke idretten til å møte nye folk, og forhåpentligvis til å inspirere og oppmuntre de på veien. For meg har alltid det vært mer minneverdig enn å vinne medaljer.»

Se på ultramaraton som en metafor for et langtidsmål, uansett om målsetningen er å spise sunt i 30 dager eller å lære et nytt språk. Ved å finne motivasjon i selve opplevelsen fremfor utfallet, eller å få kontakt med noen på en lignende reise, er det mer sannsynlig at du vil oppnå det store målet.

02. Planlegg for det verste.
«For å komme deg gjennom et ultramaraton, må du forvente å bli utfordret på måter du aldri har blitt før», sier McRae. «Når du kommer til kilometer nummer 104 og en storm bryter løs, eller du må klatre opp nok et fjell, eller du føler deg syk til margen – disse tingene forekommer. Så du må forbedre deg mentalt på at de vil skje.»

En måte Laney trener mentalt for å kunne takle den uunngåelige smerten under et løp: jevnlige isbad. «Jeg fyller opp et badekar med isvann og bare sitter der», sier han. «Innen fem minutter vil jeg kjempe imot hjernen min som bare 'kom deg ut derfra! Du må komme deg ut!' Men jeg bare sitter der og absorberer det, noen ganger i opp til 15 minutter. Jeg roer ned pusten min. Jeg kommer til et punkt der jeg sier 'neida, det går bra'.

Det vil ikke si at du må bli til en istapp for å bygge viljestyrke. Du kan begynne med å praktisere en psykologisk teknikk kalt «realistisk optimisme», eller ta en mental notis av hver bidige ting som kan gå feil og utvikle en beredskapsplan for alt. På den måten er det mindre trolig at du vil la deg vippe av pinnen hvis noe går galt.

03. Se det før du gjør det.
I likhet med de fleste eliteløpere, driver både McRae og Laney med litt visualisering før løpet. «Jeg elsker å gjøre en rekognosering av løypen», sier McRae. «Jeg ser for meg hver del av løypen mentalt mens jeg sovner inn – hvor hver bakketopp er, hvor hjelpestasjonene er. Jeg ser for meg selv løpe inn i hjelpestasjonene og nøyaktig hva jeg skal gjøre i hver enkelt.»

Laneys tilnærming, derimot, er akkurat det du forventer deg fra en atlet som sitter i isvann for å skjerpe nervene. «Jeg bare går rett til problemet», sier han. «Jeg vet at jeg ikke trenger å øve på de delene som føles bra, så jeg forestiller meg at jeg er veldig varm og veldig tørst, og at magen min føles elendig. Og jeg er åtte kilometer fra en hjelpestasjon.»

Begge løpernes visualiseringer er til den samme nytten: å forbedre seg mentalt på det forventede og uforventede slik at når den tid kommer, så er refleksene deres skarpere og fokuset sterkere. Og det er ikke bare nyttig for episke løp. Natten før en joggetur om morgenen, prøv å forestill deg hver sving i løypen, vinden på huden, og hver låt på spillelisten din. Når du strammer lissene om morgenen, se om du ikke beveger deg litt raskere – eller bare har det mer gøy.

04. Vær din egen trener.
«Det er viktig å huske på at du har kontroll over berg-og-dalbanen», sier Laney. «Hvis du sier til deg selv, ‘dette kommer til å bli bedre’ og ‘dette er det som skjer’, så gir det deg en følelse av kontroll når ting er ferd med å gå nedover.» Det Laney refererer til er en praksis kjent som «self-talk», en strategi som praktisk talt er obligatorisk når du er alene med tankene dine i mange timer på rad (som for eksempel under et ultramaraton). Dette betyr å bevisst forme den indre dialogen til å inspirere deg selv når du trenger det som mest.

McRae snakker også til seg selv. «En av de mest effektfulle tingene jeg kan si til meg selv er, ‘ikke tenk, bare løp», sier hun. «Ofte kan psyken være din egen verste fiende. Du henger deg opp i ‘herreguri, dette kommer aldri til å ta slutt.’ Men hvis du kommer deg forbi det, kommer du til å krysse mållinjen. Du kommer til å gjøre noe helt utrolig.»

Den røde tråden er at uansett hvor vanskelig det enn virker i øyeblikket, så er det bare et øyeblikk. Minn deg på det neste gang treningsøkten, løpet, kampen eller nyhetsbildet blir intenst. Hvis det kan hjelpe Laney eller McRae gjennom den tolvte timen i et løp, så kan det også hjelpe deg gjennom en vanskelig dag.