Skaden som endret livet til denne profesjonelle golfspilleren, bidro til at han innså at tap kan gjøre oss sterkere.

Alle som har spilt golf, vet at spillet er uforutsigbart. En skiftende bris kan få ballen ut av retning i siste sekund. En dårlig sprett sender ballen inn i skogen. Én gren endrer ballens bane akkurat nok til at den lander på langsiden av greenen. Du blir stående og banne og sverte idet ballen ruller rolig ned i vannet – plopp. Golf gjenspeiler på mange måter hvor lunefullt livet kan være. Carlos Brown er en prisvinnende golftrener fra Dallas i Texas, og han vet alt om spillets uforutsigbarhet. I dag står han ved det niende hullet, der han en gang var profesjonell spiller, og analyserer greenen mens han føler en dyp takknemlighet for at han i det hele tatt kan stå oppreist.

Under en undervisningstime i 2016 gikk Carlos ut av en golfbil, rett på en fastmontert vannspreder og skadet ankelen sin. Det burde ikke ha vært en stor greie, men en infeksjon brakte ham på legevakten. Da han våknet opp etter narkosen, var den venstre foten hans amputert.

Carlos har alltid vært en minoritet fordi golf er en sport som domineres av hvite. Og som en mørkhudet, amputert golfproff, skiller han seg enda mer ut. «Jeg representerer en gruppe mennesker … noe større enn meg selv. Ja, to grupper mennesker større enn meg selv», sier Carlos. «Jeg kan ikke ta snarveier. Jeg kan ikke lure folk.» Men til tross for det hele, var han bestemt på å se det positive i alle utfordringene.

Etter amputasjonen ble alt vanskeligere. Å kle på seg. Å gå til utslagsstedet. Å bøye seg for å ta opp ballen. Men Carlos tenkte aldri tanken på at han ikke skulle fortsette å undervise i golf. I stedet ble prosessen en slags renselse. «Jeg visste at jeg kom til å spille igjen. Jeg visste at jeg skulle undervise», sier han. «Men det jeg ikke visste, var at reisen skulle bli en forvandling.» Carlos ble bedre under rekonvalesensen, men måtte lære seg enkle ting på nytt. Han begynte å se på skaden som en mulighet for optimisme og takknemlighet i stedet for negativitet og bedrøvelse. «Det var litt sånn: Jeg elsker å være her ute. Jeg elsker det jeg gjør. Jeg elsker å være en profesjonell golfer. Jeg elsker å spille golf.»

Tilbake på greenen analyserer Carlos en 2,5 meter putt for par. Protesen hans, som ble laget av en golfer for golfere, hjelper ham både med å føle og lese greenen. «Jeg kan føle meg frem. Selv om det ikke er store greiene, har det mye å si for meg, det hjelper meg faktisk», sier han. Kommentaren hans sier alt om det nye synet han har fått på livet: Der andre ser tap, ser Carlos seier. Han står med golfkøllen sin, sender ballen mykt avgårde og ser at den faller rolig ned i hullet.

Carlos mener at verken livet og golfbanen kan kontrolleres. «Du må kontrollere det som kan kontrolleres» er et uttrykk han stadig kommer tilbake til. Det var kanskje ikke meningen at han skulle bli et «fyrtårn av håp» for noen, men siden det ukontrollerbare skjedde, måtte han raskt tilpasse seg den nye hverdagen. Han gir troen sin æren for denne evnen, fordi det var den som holdt ham gående og fikk ham til å sette den nye situasjonen i perspektiv. Han gir også støttesystemet sitt en del av æren. Han sier han kan takke dem som støttet ham da han våknet etter operasjonen. Han sier at han ønsker å gi den samme støtten til andre som opplever det samme. «Hvis et barn som også har amputert, ser meg, så tenker han eller hun kanskje: 'Hei, jeg kan også bli en profesjonell golfer. Jeg kan spille golf.'»

I filmen ovenfor forteller Carlos sin historie og forklarer hvordan han kom over mentale og fysiske hindringer og fikk et nytt perspektiv på livet og spillet som han er så glad i.