Shooting Hoops: Møt paris streetballs nyeste filmskaper

Basket spilles over hele verden, men på offentlige utendørsbaner er streetball-koden likevel veldig lokal. Paris har sin egen sprudlende spillestil, og det er dette den 23 år gamle filmskaperen Lamine Conté, alias Mister Pvris, ønsket å vise frem da han begynte å dokumentere basketscenen i hjembyen. Gjennom å filme fra sidelinjen, eller mens han faktisk spiller selv, viser Lamine frem spill over hele Paris. Slik fanger han intime og autentiske øyeblikk, og lydene, energien og spillestilen i parisisk basketball presenteres i et ufiltrert portrett av sportsfellesskapet på gateplan.

Lamine tar en pause mellom kampene på Stalingrad-banen i 19. arrondissement, og sitter med føttene oppe på en parkbenk. Samtalen vår blir regelmessig avbrutt av spillere og forbipasserende som stopper for å hilse på ham. Så må han gå igjen, en ny kamp begynner.

Før spilte jeg bare fotball. Selv om de aller fleste av vennene mine spilte basket da vi gikk på ungdomsskolen, foretrakk jeg fotball fordi jeg tenkte at basketball bare var for høye mennesker, og jeg var fortsatt ganske lav. Jeg begynte med basket da jeg fylte 14 år, og jeg har aldri sluttet. Jeg kom sent i gang. Ikke bare ble jeg med på et lag lenge etter alle andre, det tok meg også lang tid å få det til ordentlig. Jeg fant ikke en trener som ville satse på meg før jeg ble 16 år. En ex-basketspiller og lokal mentor ved navn Mohammed tok meg under sin vinge. Noe som ikke er lett når en spiller er såpass gammel og utrent. Men han må ha sett noe i meg. Og det ble sommeren som forandret alt for meg. Jeg ble god nok til at jeg fikk prøve meg, og reiste til USA for sommerleirer og AAU-basketball.

Jeg er en offensiv spiller. Mid-range, three-pointers, drive, jeg liker å gjøre alt. Jeg spiller ikke veldig defensivt. På banen handler alt om fremdrift.

Jeg hadde lyst til å dokumentere konkurransedyktigheten til basketball som spilles på lekeplassene i Paris. Alt startet med at jeg lastet opp en video der jeg dunker på og trashtalker til en motstander mens jeg løper tilbake. Videoen gikk viralt på Twitter, og prosjektet mitt ble en realitet over natten. Jeg hadde ikke mye erfaring med sosiale medier, og jeg måtte lage alt fra logoen til navnet og ta redaksjonelle valg i løpet av noen få dager. Jeg bestemte meg for at jeg ville at det spillerne sier under spill skulle bli med på filmen, fordi jeg mener det gjorde spillet mer spennende. Det jeg søker etter nå er å spille så hardt jeg kan, men enda viktigere, jeg vil hjelpe til med å dokumentere spillet med like mye begeistring som jeg selv har for [å spille] det. Jeg tar med meg den energien når jeg spiller, og jeg snakker mye trash når jeg er på sidelinjen. Hvis det er noe jeg har lært mens jeg spilte basketball i USA, er det å alltid sørge for at folk blir underholdt.

En stor takk til Hamadoune Sidibé for å ha bygget opp verdens beste gateturnering. Quai 54 er en kilde til stolthet for enhver basketspiller fra byen. Nivået er utrolig, stemningen er fantastisk og alle vet det. Jeg kjenner arrangørene, og Hamadoune er en kul fyr, selv om han mener at jeg ikke har en høyrehånd. Han er bare en stor trashtalker. Jeg skal spille i den turneringen en dag. Turneringen fanger spillets ånd slik vi gjør det i Paris. Det er høy energi til enhver tid, det er gøy, og publikummet er fantastisk.