Danserne som forener kropp og sjel

Dans fører bokstavelig talt Fatou, Mette og Elise sammen. Delte bevegelser er en måte for dem å uttrykke seg på – ikke bare som et kollektiv, men også som forente energier.

«Med dans føler du et kall når du ser det», sier Elise Pinel (23). «Det er helt usagt. Du trenger ikke å beskrive det. Jeg tror det er derfor dans fører så mange mennesker sammen. Det er en følelse. Det er ikke verbal dialog.»

Det er en følelse som alle de tre kvinnene hadde i ung alder, når de først begynte å danse. Elise fra Nord-England, Mette Linturi (25) og Fatou Bah (24), henholdsvis fra Finland og Sverige, flyttet til London for å forfølge dans som et yrke. De har siden samarbeidet med store merker og artister, og har dukket opp i kampanjer, musikkvideoer, fremføringer og konserter. Etter å ha sett hverandre på auditions ble kvinnene raskt venninner, og senere romkamerater.

«Gjennom et genuint behov for at alle skal gjøre det bra, har vi funnet et vennskap i hverandre», sier Elise. «Spesielt i karantene har vi oppdaget at vi kommer overens som personer, ikke bare som artister.»

Studioer og øvingslokaler er stengt under lockdown, men jentene sier at de har funnet måter å være kreative på sammen med andre som har brukt sosiale medier for å dele og skape danserutiner, om de er profesjonelle eller ei.

Det viktigste er kanskje måten dans har forsterket forholdet til deres egen kropp på, spesielt som kvinner. Her forklarer de hvordan dans kan virke frigjørende, og hvordan den følelsen blir enda sterkere innad i en gruppe.

Dans kan være en så kraftig og personlig måte å uttrykke seg på. Kan dere huske det første møtet med dans, følelsen av det, og hva som fikk dere til å forfølge det som en karriere?

Fatou: Jeg begynte å danse fordi det var så vanskelig å sette ord på det jeg tenkte eller ville si. For meg har det alltid vært enklere når jeg hører en sang eller musikk som jeg virkelig knyttes til; å få det ut på den måten.

Mette: Det har vært en lang reise å finne min greie og det som passer meg best. Jeg ville aldri ha trodd at det ble som det ble. Det fikk meg til å reise utenlands, få litt perspektiv og forstå den feminine siden min, hvem jeg er som kvinne og hvordan jeg vil være.

Elise: Moren min har alltid fortalt historier om at da hun var lei av meg, så plasserte hun meg bare midt på gulvet og fikk meg til å sitte og se på musikkvideoer, og da ville jeg prøve jeg å kopiere bevegelsene. Jeg vet at Fatou er på samme måte – hun smiler fordi hun vet det. Kulturelt er dessuten familien min fra Karibia, og dans er nesten et kjærlighetsspråk. De elsker å bare sette på en vinyl og danse. Så jeg tror mitt første minne var å danse med familien min, og jeg fortsatte med dans til et punkt der jeg bare: «Jøss, dette kunne vært en karriere.»

Kan dere fortelle litt om å danse som et individ kontra det å virkelig danse som et kollektiv eller som en gruppe?

Mette: Vi jobber også som individer, men kraften kommer når vi er samlet. Det er ganske kjedelig alene. Det er litt tomt. Hvordan spiller du videre på noe? Hvordan utvikler du det? Hvordan blir du inspirert? Det er en velsignelse å ha disse jentene som konstant skaper nye muligheter og gir deg tilbakemeldinger utenfor deg selv.

Elise: Jeg føler at vi alle skjønner hvor krevende det kan være og hva det kan ta ut av deg. Det kan være veldig individuelt, men jeg føler definitivt at vi alle går gjennom det på et eller annet nivå, fordi kroppen din er selve arbeidet. Du er arbeidet. Du tar alltid med deg ditt eksterne og interne selv inn i situasjonen.

Fatou: Vi bruker energier også, og det har vært så annerledes å ta timer eller å trene for deg selv, bare én person, sammenlignet med å danse med andre. Du bare føler hvordan alle er så spente på å trene og danse.

Hvordan har det vært de siste månedene; å ikke ha den fysiske forbindelsen gjennom bevegelse og dans som dere normalt ville hatt?

Mette: Jeg har vært så heldig fordi jeg har hatt romkameratene mine her og har danset med dem. Så jeg kan ikke ta for meg det mest smertefulle perspektivet, men jeg vet at folk har slitt. De får ikke uttrykket seg. Det er livet for noen. De trener, drar på timer. Og så plutselig – ingenting. Det må være drepende for sjelen. Det er begrenset hvor gøy du kan ha det alene.

Elise: Du kan ikke føle vibbene til læreren eller personen som gir deg trinnene. Du kan ikke føle energien. Iblant er det små korreksjoner lærerne ikke kan gi, fordi de ikke kan se deg. Det er litt mer ensidig. Jeg liker å være i et stort rom med folk. Jeg liker å se meg rundt og føle meg inspirert. Det er flott å faktisk være i stand til å danse med de to romkameratene mine, men jeg savner definitivt å danse i en gruppe på sånn 30–40 mennesker, og bare se alle sammen trene. Vi svetter. De fleste av oss får det ikke helt til, fordi det er vanskelig. Vi trener veldig, veldig hardt, og det savner jeg.

Samtidig virker det som vi virkelig ser at dans skaper et miljø på nettet, særlig akkurat nå. Hvordan opplever dere at det fører folk sammen som uttrykk og frigjøring, uansett om de er profesjonelle eller ikke?

Fatou: Jeg føler at alt er veldig påvirket av visuelle ting som sosiale medier — TikTok, Instagram — det er sånn du promoterer deg som en danser akkurat nå og får arbeid og markedsfører deg selv, og gjennom det muligheten til å være ditt eget produkt.

Mette: Når det ble lockdown, var det ingen annen måte for bedrifter, merker og folk å holde det gående på. Hele situasjonen forandret seg. Det har ikke vært tilgang på studioer, ikke tilgang på noe som helst. Alt går via mobiltelefoner og videoer, og folk prøver å være veldig kreative på den måten.

Elise: På grunn av sosiale medier blir flere folk som ikke er dansere, involvert. Et større spektrum av folk er involvert, og det gir også flere muligheter. Mer arbeid kommer gjennom. Men jeg tror definitivt at vi ser folk som ikke er dansere, danse mer, og de har bare lyst til å sette i gang. Noen av vennene fra hjemstedet mitt som ikke er dansere, sier «lær meg denne dansen, jeg har lyst til å gjøre den», fordi de føler at det er en uttrykksform.

Men det virker som dans ikke bare er et ekspressivt uttrykk, men også noe dypt personlig. Hvordan opplever dere at dans løfter dere som kvinner og styrker forholdet til egen kropp?

Mette: For det første synes jeg at det å være kvinne, er utrolig. Å forstå hva den feminine kraften er og å se den i andre; forstå at du har den og kan skape den selv – det synes jeg er en utrolig spennende reise som jeg selv har gått gjennom.

Elise: Det er fantastisk!

Mette: Og med dans er det din kropp og din bevegelse. Du er artisten. Du er skaperen. Du er det blanke lerretet. Jeg kan skape hva jeg vil, og det kan være så frigjørende. Jeg kan skape en rutine eller en stil og tilnærming med et feminint aspekt.

Fatou: Det har definitivt hjulpet meg med å finne den sexy følelsen og feminiteten i meg selv, fordi jeg var en skikkelig guttejente; jeg følte meg så eksponert og ville gjemme meg, sælig i dans. Jeg husker hver gang noen sa «ok, nå skal vi gjøre noe skikkelig sensuelt og sexy», og da stivnet jeg helt. Men over tid, etter som du kommer inn i det, skjønner du hvor mektig det er og hvor mye det er en del av deg selv.

Iblant er du enten for ditt eller for datt, men med dans – hvis jeg har lyst til å være skikkelig sexy – så kan jeg være det. Ingen kan egentlig fortelle meg om det er feil eller ikke. Hvis jeg har lyst til å gi deg en form som jeg synes er veldig feminin med min egen kropp, så kommer du til syvende og sist til å se den slik du vil, men jeg føler meg fantastisk fra innsiden.

Elise: Fra innsiden.

Mette: Fra innsiden.