Historie tar aldri slutt

Department of Nike Archives

En lørdagskveld i 1978 satte Tigerbelles en verdensrekord i 800 meter stafett – et historisk øyeblikk for laget og den første verdensrekorden for Nike. Men det er bare en liten del av den større arven til disse friidrettsutøverne. Fra eksepsjonelle prestasjoner, til en mer inkluderende fremtid.

Sist oppdatert: 22. oktober 2022
8 minutters lesing
Vi fortsetter å skape historie

En februarnatt i 1978 satte kvinnenes stafettlag ved HBCU Tennessee State University – kjent som Tigerbelles – en verdensrekord i innendørs 800 meter med en tid på 1:38,5. Dette løpet, utført av et lag med kun svarte atleter – Deborah Jones, Brenda Morehead, Chandra Cheeseborough og Ernestine Davis – leverte den første verdensrekorden noensinne satt av et Nike-sponset lag, for collegeidrett eller profesjonell idrett.

Verdensrekorden var en stor triumf for et lite, underbudsjettert universitet som historisk sett var for svarte studenter. Men for Tigerbelles var det bare en liten del av en lang historie, en som inkluderer ikke bare atletisk dominans i æraen før borgerrettighetsloven Title IX, men også aktivisme på vegne av borgerrettsbevegelsen og kvinnelige atleter verden over.

Vi fortsetter å skape historie

Stafettlaget som tok verdensrekorden, via TSUs årbok fra 1978

En rik tradisjon

«[Tigerbelles] er nok en av de mest spesielle tingene som har skjedd innen idrett og for svarte kvinner», fortalte det tidligere Tigerbelle-medlemmet Martha Watson til The Guardian i 2021. Watson konkurrerte for Tigerbelles sent på 60-tallet og nådde OL fire ganger før hun ble innviet i National Track and Field Hall of Fame i 1987.

Tigerbelles startet opprinnelig som et samarbeid mellom Mae Faggs Starr – kjent som «The Mother of the Tigerbelles» – og trener Ed Temple tidlig på 1950-tallet.

Da Faggs Starr var 20 år gammel, vant hun 4x100 meter stafett på verdens scene. Rett etterpå rekrutterte Temple henne til sitt splitter nye friidrettsprogram ved Tennessee State, på tross av at stipend for kvinneidrett nærmest ikke eksisterte før Title IX. Ved TSU slo Faggs Starr seg sammen med et ungt friidrettsikon fra Tennessee, Wilma Rudolph, som i 1960 ble den første kvinnen til å vinne tre gullmedaljer i et enkelt OL.

På skuldrene til kvinner som Faggs Starr and Rudolph, bygde Tennessee State et atletisk dynasti.

«Folk trodde at Flo-Jo var den første som brukte mye sminke, men det var oss!»

Chandra Cheeseborough

Vi fortsetter å skape historie

«Du kan løpe godt og se bra ut samtidig» – Ed Temple

Men høye prestasjoner var bare ett aspekt av Tigerbelles sitt program. Temples mål var å skape sosial mobilitet for studentene sine gjennom friidrett kombinert med utdannelse, et grunnlag som senere førte direkte til bredere samfunnsendringer innen Tigerbelles' kretser. I sin tid trente Temple 40 kvinnelige olympiske utøvere, og samtlige fullførte høyere utdanning.

«Ed Temple var en kjempe innen friidrett for meg», fortalte tidligere Tigerbelle-medlem Chandra Cheeseborough til Nikes Trained-podkast. «Han var en farsfigur og hadde masse integritet.»

«Det jeg fikk ut av Coach Temple, var utdannelse», sa Cheeseborough. «Han pleide alltid å si at friidrett åpner døren, men utdannelse holder den åpen.» Cheeseborough tok til slutt over som sjefstrener ved TSU i 1994 og ble senere friidrettsleder for både kvinner og menn, en stilling hun fortsatt holder i dag.

Vi fortsetter å skape historie

Chandra Cheeseborough og Brenda Moorehead ble begge omtalt i Nikes interne nyhetsbrev for friidrett etter at de kom på første- og andreplass på 55 m sprint i 1979.

Tigerbelles for endringer

Denne utdannelsen ble et grunnlag for aktivisme etterhvert som Tigerbelles vokste under Jim Crow-æraen i sørstatene. De opplevde USAs unike versjon av diskriminering direkte og ofte. En gang nektet en bussjåfør å kjøre dem til en viktig kvalifisering i Abilene i Texas. En annen gang så måtte de kjøre 22 timer i strekk til Madison Square Garden på grunn av en mangel på steder som serverte svarte kunder, mellom Tennessee og New York.

Til tross for urettferdigheten Tigerbelles møtte langs ferden, møtte de stadig opp og dominerte ved hver samling.

Det var ikke bare det at Tigerbelles overgikk konkurrentene, det var måten de gjorde det på. Tigerbelles viste frem et uforglemmelig visuelt nærvær uansett hvor de konkurrerte, gjennom fargerike oppvarminger, det nyeste innen piggsko, samt detaljrike frisyrer og sminke.

«Folk trodde at Flo-Jo var den første som brukte sminke», sa Cheeseborough. «Men det var oss!»

Vi fortsetter å skape historie

«Vi skapte mye oppmerksomhet», sa Ernestine Davis. «Kvinner kom godt kledd fra hode til tå, med Nike-baggen over skulderen, og folk bare stod og måpte.»

Viktigheten av estetikk til Tigerbelles hadde også en viktig historisk forgjenger. Under lekene i Tokyo i 1964 vant Wyomia Tyus gull på 100 meter sprint. I 1968 gjorde hun det igjen og ble den første atleten, mann eller kvinne, som gjentok bragden i verdens mest berømte løp. Seieren hennes endte derimot opp som en fotnote i forhold til den diskré protesten hun avdekket den dagen, da hun byttet ut den godkjente hvite shortsen for en med mørk, marineblå farge, en hendelse som forbandt arven og estetikken til Tigerbelles med politisk aksjon.

«Jeg gjorde det ikke for heder og ære», fortalte Tyus til The Guardian i 2021. «Det var mest for meg som person og menneske, for følelsene mine og hva jeg mente om det som skjedde i verden, om hvordan kvinner – spesielt svarte kvinner – ble behandlet.»

Wyomia Tyus og Edith McGuire Duvall kommer hjem til campus ved TSU, 28. oktober, 1964

To dager etter at Tyus vant 100 meter hevet John Carlos og Tommie Smith nevene med svarte hansker mens de stod på podiet i den berømte demonstrasjonen deres for menneskerettigheter. Selv om Tyus nektet å ta på seg æren for å ha inspirert protesten deres, dedikerte hun gullmedaljen sin til Smith and Carlos i 4x100 meter stafett som hun vant et par dager senere, for å vise solidaritet.

Disse internasjonale opplevelsene var en vekker for Tigerbelles. «De olympiske lekene introduserte meg til en større verden», sa atlet Willye White. «Før mitt første OL, trodde jeg hele verden bestod av brennende kors og lynsjinger. Etter 1956 fant jeg ut at det var to verdener, Mississippi og resten av verden.»

En lys fremtid

Tigerbelles' tradisjon innen friidrett fortsatte i Title IX-perioden, men fremdeles vet for få mennesker om innflytelsen deres. Disse kvinnene omdefinerte friidrettsverdenen og fortsetter med å vinne college-mesterskap og sende atleter til internasjonale løp. Åtte Tigerbelles-medlemmer er med i Hall of Fame for nasjonal friidrett: Mae Faggs Starr, Wilma Rudolph, Wyomia Tyus, Chandra Cheeseborough, Edith McGuire Duvall, Willye White, Madeline Manning Mims og Martha Watson.

Vi fortsetter å skape historie

Fra høyre til venstre: Mae Faggs Starr, Chandra Cheeseborough, Edit McGuire, Kathy McMillan, Helen Blake, Brenda Moorehead, Wilma Rudolph og Cynthia Thompson

For å feire Nikes felles historie med Tigerbelles, har vi bestilt en stor installasjon som hyller Tigerbelles og skal bli vist ved National Civil Rights Museum i Memphis, Tennessee. Dette stykket består av individuelle piggsko og gjenskaper det ikoniske fotografiet der Tigerbelles krysser målstreken under during the National AAU Track and Field Championships i juni, 1978. Størrelsen og det holdbare materialet ble spesifikt valgt for å holde arven deres synlig for alltid.

«Det er fint å ta en kikk tilbake og se folk som tenker: 'Dette er hva jeg kan gjøre, og slik skal jeg gjøre det', med full dominoeffekt – jeg ser på meg selv som en etterkommer av det arbeidet.»

Anna Cockrell, olympisk hekkeløper og aktivist

Nike bestilte en Tigerbelles-hyllest som skulle vises på National Civil Rights Museum i Memphis i TN.

Den olympiske hekkeløperen og aktivisten Anna Cockrell sier at generasjonen hennes drar direkte nytte av den rike tradisjonen. «Måten de har brukt rollen sin innen friidrett og som representanter av USA i utlandet, og deretter fortsatt å jobbe med lokalmiljøene de kom fra, er veldig viktig for meg», sier hun. «Det er fint å ta en kikk tilbake og se folk som tenker: 'Dette er hva jeg kan gjøre, og slik skal jeg gjøre det', med full dominoeffekt – jeg ser på meg selv som en etterkommer av det arbeidet.»

Nå som Nike ser tilbake på de første 50 årene sine, bestemte vi at historien til Tigerbelles fortjener en større status ikke bare i vår felles historie, men også i historien til amerikansk idrett.

«Du hadde en annerledes utstråling fordi du visste at du kom fra en hel rekke fantastiske kvinner, og ikke bare Wilma Rudolph. De var de som banet vei. Og vi fikk løpe rett etter dem.»

Vi fortsetter å skape historie

Related

Never Done Skateboarding

Department of Nike Archives

Never Done Skateboarding

Rebeller er aldri ferdige

Department of Nike Archives

Rebellene fortsetter

Aldri ferdig med å lytte

Department of Nike Archives

Vi fortsetter å lytte

Never Done Challenging Convention: Circa 72

Department of Nike Archives

Vi fortsetter å ha utfordrende samtaler

Aldri ferdig med å iterere: Pegasus: løpingens arbeidshest

Department of Nike Archives

Vi fortsetter å utvikle