Disse vennene forklarer hvorfor øving er viktig – både med saks og skateboard

Det er et kjent faktum at regelmessig øving er nøkkelen til å bli bedre når det handler om idrett, og dette gjelder også for aktiviteter utenfor banen. De samme strategiene fungerer overalt. 32 år gamle Masami Hosono, eier av Vacancy Project, en kjønnsnøytral frisørsalong i East Village i New York, vet at inspirasjon hentet utenfor salongen er til hjelp for arbeidet som foregår inne i salongen. «Selv om jeg styler kunder på nøyaktig samme måte hver eneste dag, kan jeg allikevel oppdage noe nytt. Hvis jeg bare gjør noe litt annerledes, kan resultatet bli enda bedre og så videre», sier Masami. «Jeg gjør denne øvelsen inni meg helt ubevisst.»

For 28 år gamle Mio Asakawa, en teknisk kontoadministrator og skateboardentusiast i Tokyo, er øving viktig for selvtilliten og evnen til å utføre vanskelige triks. Før Masami flyttet til New York, møttes de to på en liten sushi-restaurant i Nakameguro-distriktet i Tokyo. Til tross for at de har forskjellig yrkesbakgrunn, forstår begge at det er tiden de vier til øving som utvikler egenskapene og ferdighetene deres – og det er også nyttig når man skal utfordre fordommer knyttet til kjønnsidentitet.

I dette Game Recognize Game-intervjuet forteller Masami og Mio hvordan de har lært viktigheten av øving og å utvikle seg selv og sitt perspektiv – ikke bare for dem selv, men for hele samfunnet.


Mio: Du begynte å jobbe i skjønnhetsindustrien da du bodde i Japan. Hva betyr egentlig hår for deg?

Masami: For meg er hår et kommunikasjonsverktøy. Selv etter at jeg flyttet til New York, har ikke det endret seg. Spesielt siden jeg ikke snakket engelsk særlig godt da jeg kom. Jeg fikk venner gjennom å klippe håret deres og å ta bilder av dem, som jeg la ut på sosiale medier.

Mio: Hvorfor startet du Vacancy Project?

Masami: Etter å ha jobbet i en frisørsalong i 14 år, både i Tokyo og New York, ble visjonen for hva jeg ønsket å gjøre, klarere. Jeg begynte å tenke på hva konseptet for min salong skulle være. Jeg ville åpne en frisørsalong hvor alle kunne få stemmen sin hørt omkring temaene mangfold, moro og aksept – alt det jeg lærte om da jeg kom fra Japan til New York. På den tiden tror jeg ikke at fantes mange kjønnsnøytrale frisørsalonger, så jeg bestemte meg for å ikke gi kundene mine kjønnsbaserte hårfrisyrer. Jeg mener at hår skal klippes slik som kunden selv ønsker. Hver måned donerer jeg deler av salongens omsetning til LGBTQ Center.

Mio: Hvordan øver man på den kreative prosessen bak hårfrisyrer?

Masami: Jeg øver på å være åpen for nye kulturer og utvide kunnskapene mine for å lage hårfrisyrer som passer til kundene mine. Mitt oppdrag er ikke å lage en nøyaktig kopi av det bildet kunden har med seg. Jeg tar hele kunden med i betraktning og lager en unik hårfrisyre. For å kunne gjøre dette, må jeg øve hele tiden. Når kunden ikke har noen tydelig mening om hva de ønsker seg, tenker jeg på hva slags musikk de liker eller hvilken jobb de har. Hvis jeg ikke hadde visst noe om kunst og musikk, hadde jeg ikke vært i stand til å se for meg en stil som passer til kunden, selv ikke hvis de hadde tatt med seg noe som inspirerte dem. Bare innen rock finnes det et uendelig antall variasjoner. Hvis kunden elsker New Wave-punk fra London på 1970-tallet, må jeg vite noe om denne bestemte sjangeren for å gjøre jobben min. Jeg eksponerer meg alltid for nye former for kunst og kultur. Når jeg samarbeider med kunder, vil jeg at de skal føle at «Masami forstår meg.»

Mio: Du deler det som skjer i LHBT+-miljøet i New York, med de japanske følgerne dine på Instagram. Føler du at dette er en del av den kreative jobben din?

Masami: Ja, det gjør jeg. Da jeg flyttet til New York og så mangfoldet i byen, følte jeg at en stor byrde ble fjernet fra skuldrene mine, på en måte som om jeg hadde blitt reddet. Japan er konservativt, og noen ganger kan LHBT+-personer oppleve det som vanskelig å bo der. Mange av dem skjuler seksualiteten sin, og noen avslører de ubevisste fordommene sine gjennom å komme med klassiske diskriminerende bemerkninger. Jeg deler mine positive opplevelser fra New York for å vise at det ikke er noe galt i å være LHBT+.

Hva fikk deg til å begynne med skateboarding? Det tradisjonelle synet er jo at det er en aktivitet for gutter.

Mio: Jeg hadde vært interessert i skateboarding lenge. Men da jeg så at noen jenter la ut videoer av seg selv mens de skatet, på Instagram, sendte jeg dem en melding, og de tok meg med til skateparken. For meg handler ikke skateboarding om kjønn i det hele tatt, men jeg vil allikevel at samfunnet skal ta det som en selvfølge at jenter skater. Derfor legger jeg ut videoene mine på Instagram – ikke bare av meg selv, men også av de andre jentene jeg skater med. På den måten kan folk se at det finnes mange kvinner som skater. Det har nesten gått ett og et halvt år siden jeg begynte. Jenter som skater, har et sterkt fellesskap, og alle føler seg som venner.

Masami: Når erfarer du verdien av å øve?

Mio: Øving er det viktigste elementet i skateboarding. Jeg fant nettopp ut hvordan man gjør en kickflip, og jeg prøvde en million ganger før jeg fikk det til. Siden skateboarding er så vanskelig, føles det utrolig godt når man endelig klarer det! Det jeg setter størst pris på, er fellesskapet. Når vi øver og tilbringer tid sammen, blir forholdet mellom oss dypere. Det er det som motiverer meg til å si: ‘Nå må vi gå og øve på skatingen.’ Noen ganger drar jeg alene, men det er vanligere at jeg drar sammen med vennene mine.

Masami: Jeg har hørt rykter om at det er mange som skater i Komazawa-parken i Tokyo. Skater du der også?

Mio: Ja! Alle de kvinnelige skaterne holder sammen, så det er sannsynlig at du treffer noen du kjenner. Du kan alltid skate med dem som er der, så du føler deg trygg.

Masami: Som en person som bor i Japan, tror du at det japanske samfunnets syn på skating har endret seg?

Mio: Nå som det er en olympisk gren, føler jeg at den gamle oppfatningen at «skateboarding betyr trøbbel» gradvis har forsvunnet. Skateren Aori Nishimura er superdyktig. Hun er en olympisk atlet og kvinne, så jeg tror hun har bidratt til å endre den generelle oppfatningen av skateboarding. Men Komazawa er muligens fortsatt den eneste parken i Tokyo som ikke krever inngangspenger. Det var ikke lett å få til en skatepark som det, så jeg er svært takknemlig overfor dem som bygde den parken for oss. Samtidig er det umulig å skate på gaten uten at politiet dukker opp, så det er lenge til det blir det samme å skate i Tokyo som i New York.