Takle stereotypier: En meksikansk rugbyspiller trosser forventninger

Se for deg en rugbyspiller. De fleste ville ikke umiddelbart tenkt på en ung kvinne. María Pruijn prøver å endre det. Den 22 år gamle fotografen og fysioterapeutlærlingen fra Mexico by er her for felle utdaterte oppfatninger og takle hverdagssexisme. Alle de hevede øyenbrynene gir bare kraft til Marías oppdrag om å bevise for verden at kvinner i alle størrelser kan finne sin plass i sporten.

Vi treffer María på lagets bane etter en regnfull treningsøkt. Idet hun pakker sammen utstyret sitt, snakker vi om hvordan sport har hjulpet henne med å forstå rollen sin i verden og hvem hun er.

Den vanligste reaksjonen jeg får er sjokk — ikke nødvendigvis negativt, mer: «Å! Jeg visste knapt at den sporten eksisterte, spesielt for jenter.» Jeg er heldig som har foreldre som støttet meg da jeg begynte. Jeg kjenner til andre jenter som slet med det, for fedrene deres sa at det er en sport for menn.

Men noe jeg har lagt merke til er at folk antar at kroppen min ikke er skapt for rugby, de tror jeg vil bli delt i to på banen. Men når du begynner å spille, forstår du at ingen kroppstyper er hindre i seg selv. Nesten alle kan passe i en posisjon hvis de trener strategisk og hardt nok.

Hovedposisjonen min er fly-half. I rugby er det 15 spillere per lag, åtte angrepsspillere og syv backer. Backene er de som løper mest, de viker unna andre spillere, sender ballen videre. Angrepsspillerne er mer fysiske, de krasjer mye i andre spillere. Posisjonen min er en slags forbindelse mellom begge delene av laget.

Første gang jeg fikk vite om rugby var i en kino i 2009, da jeg så filmen Invictus [about the impact of the Rugby World Cup in post-apartheid South Africa]. Det høres ut som en klisjé, men jeg så den på skjermen og tenkte: «Jøss, jeg vil spille det!» Det var kun mannlige spillere i filmen, så jeg tenkte at det kanskje ikke eksisterte for damer engang. Så, mange år senere, begynte jeg på videregående, og rugby var en sport man kunne velge å melde seg på, så jeg gjorde det, og der møtte jeg en venn som sa at hun kjente en trener utenfor skolen som ville danne et jentelag for å representere Mexico by.

Vi har hatt andre tidligere, men dette er treningsstedet vårt nå. Det er ikke ideelt, for det er ikke en bane skapt for rugby. Vi har ikke gress her, og det er ingen skap for bagene våre og utstyret vårt, men det er den billigste vi fant, og vi kan trene her hver dag hvis vi vil. Det er også i et trygt område med gode transportforbindelser. Som et lag bestående av kun jenter er det viktig at vi føler oss trygge når vi drar og at vi ikke må gå rundt i mørket for mye for å nå T-banen. Og regnet i dag, vel … vi liker å være optimistiske. Når vi kommer til kampen, og banen er full av gress og været er fint, sier vi: «Dette blir nok lett som en plett!» For vi trener under så dårlige forhold.

Å føle meg dyktig gjør at jeg føler meg sterk. Ideen om at jeg kan løpe raskere, at ingen kan nå meg, ingen kan presse meg ned, at jeg kan takle noen, hardt. Å se meg selv som flink fysisk har gjort meg selvsikker overfor andre mål i livet. Jeg har alltid vært tynn, og plutselig kan jeg si: «Jeg kan takle hvem som helst, og ingen kan takle meg». Eller: «Jeg kan gjøre alt, og ingenting kan stoppe meg.» Det er så spennende og givende.

Mange, spesielt fordi det er en lagsport. Jeg tenker alltid: «Jeg kan bli tusen ganger bedre, men det er verdiløst hvis jeg ikke hjelper laget mitt.» Og jeg har lært å bruke den mentaliteten i livet mitt generelt. Jeg vil være en bra person, så jeg kan bidra til verden, ikke bare klappe meg selv på skulderen for å være en god person. I rugby oppnår du ikke noe hvis du ikke har lagmentaliteten.