Har du noen gang vært så nervøs at det virker som om andre kan høre hjertet ditt slå i brystet? At klamme hender og ustødige knær gjør det vanskelig for deg å gjøre det du vil?

Dette er en del av det prestasjonspresset mange barn føler på.

Enten det er å løpe en 100 m-konkurranse, danse i talentkonkurransen på skolen eller å holde en presentasjon for klassen, kan det å ville gjøre noe riktig være en sterk drivkraft – men med den kommer mye press. Frykten for å gjøre noe mindre bra kan være overveldende og hindre barna i å prestere slik de ønsker.

Det å snakke med dem om disse følelsene og la dem vite at det er ok å være nervøs hjelper. Nervene oppstår fordi vi bryr oss om det vi holder på med. Vi kan forhindre at nervøsiteten eskalerer ved hjelp av en enkel teknikk.

Når vi er usikre, endrer åndedrettet seg slik at vi trekker pusten kortere og skarpere. Dette utløser «kjemp-, flykt- eller frysresponsen».

For å motvirke dette kan du gi barnet beskjed om å fokusere på utpusten: lang, rolig og kontrollert utpust. Dette skaper ro og aktiverer kroppens hvile- og forbrenningssystem. Når de skal puste ut, kan det være til hjelp at de ser for seg at de skal puste ut en gyllen tråd og dytte den lenger og lenger ut mot horisonten etter hvert som angsten går over.

I sport lærer barn mer om å tape enn å vinne. Men disse leksjonene kan være vanskelige. Folk sidestiller ofte suksess i sport med verdi og lykke, og barn plukker opp dette budskapet svært tidlig. Så når de taper, kan de føle at det er verdens ende.

For å snu på denne følelsen kan vi hjelpe barna våre til å forstå at det å tape bare er en del av spillet og livet.

Lek er den perfekte måten å øve på tap på. I fantasilek kan barne støte på utfordringer de må overvinne. For eksempel: «Kommer England til å tape i fantasifinalen mot Brasil?» I mer strukturert lek finnes det også alltid vinnere og tapere: «Hvem var først over målstreken?»

I alle disse tilfellene opplever barna skuffelsen som er forbundet med å tape, tidlig i livet, men de får også se at livet går videre. Spillet begynner på nytt, vennene deres vil fortsatt leke med dem, og foreldrene er fortsatt glad i dem.

Hvis du som forelder synes det er vanskelig å takle tap, kan barna se på deg og gjøre det samme. Legg merke til de gangene du kommer til kort i hverdagen og snakk med barna om det – enten det skulle være å overskride en tidsfrist eller å møte opp til feil møte. Snakk med barna om hva som skjedde, og hvordan du opplevde det.

Noen ganger gir vi ikke barna våre sjansen til å lære hvordan det er å mislykkes, og dette kan hindre utviklingen deres. Lær dem å være sin egen coach og utvikle slagord som kan hjelpe dem når de møter utfordringer: «Jeg skal gjøre mitt beste, og det er godt nok.» «Jeg har 0 % sjanse til å vinne hvis jeg ikke deltar, og en sjanse til å vinne hvis jeg deltar.»

For å lette noe av presset forbundet med å vinne og tape hjelper det å belønne innsats i stedet for resultat. På den måten lærer barna at ros og belønning handler om innsats, ikke om de vinner eller ikke.

Noen barn finner interessene sine tidlig i livet, mens andre oppdager det som driver dem, når de er godt voksne. «Gnisten» kan utvikle seg over tid. Det viktige er å skape et rom hvor de kan oppdage det som gir dem glede.

Organiserte aktiviteter er én mulighet. Det kan være dans, fotball eller svømming, hva som helst gjør barna glade, spente, rolige eller håpefulle. Men det gjelder ikke alle barn – og det er da lek kommer inn som en annen mulighet.

Noen barn dykker ned i en interesse for så å gå videre. Andre gjør ting mer gradvis, de prøver mange forskjellige ting i den samme perioden. Uansett hvilken personlighetstype barnet ditt har, bør du gi dem tid og rom til å utforske mange forskjellige
aktiviteter, både ute og inne.

Kroppen gjenspeiler følelser og forteller om gnisten er ekte eller ikke. Tegn et omriss av en kropp sammen med barnet, og gi dem forskjellige scenarioer. For eksempel: «Hvordan tror du det føles å ta det siste straffesparket i en viktig cupfinale?» La dem vise
følelsene på tegningen. Det er sannsynlig at de hadde vært nervøse og spente med et
bankende hjerte og sommerfugler i magen. Når de ser
favorittserien sin, sier de kanskje at kroppen er rolig.

Spør dem om aktivitetene de holder på med, og hobbyene deres. Hvordan føles kroppen når de driver med disse tingene? Sjansen er stor for at de aldri har tenkt på det på denne måten. Når du hjelper dem til å fokusere på kroppen, kan de bli mer oppmerksomme på hvordan de følte seg, og om en aktivitet virkelig er en gnist.

I sport kommer alltid øyeblikket der man må trå til. Det kan kreve mye
selvtillit av barna å bli del av en gruppe, et lag eller
bare tilfeldig lek på lekeplassen. Det kan være vanskelig å gå inn uten
å tenke på alt som kan gå galt. Så hva kan vi gjøre for å motvirke dette?

Vi kan snakke med barna om de fantasibrillene vi alle bruker hver eneste dag. Hvis de er slitne og nervøse, kan det være at de ser verden gjennom mørke brilleglass og hele tiden tenker at ting kommer til å gå galt. Det de kan lære, er at det er mulig å sette på seg nye briller. De kan sette på seg briller som kan gjøre dem mer håpefulle.

Hvis barna sliter med å bli med på leker eller å prøve nye ting, kan du be dem om å bytte briller. De kan tegne brillene sine for deg og fortelle hvilken effekt dette byttet kan ha når det kommer til mentalitet.

Hvis de oppfører seg som en person som liker å være med på ting, kan de gradvis begynne å se seg selv på den måten. Hvis barnet er nødt til å oppføre seg som om de er komfortable med å bli med på gruppeaktiviteter, kan de over tid
begynne å se seg selv som noen som kan og gjør det. Dette løftet i identiteten deres vil være med dem for alltid.