Ancestral Grounds: Slik hedrer denne cricketspilleren fra New York sitt karibiske opphav

Fra det øyeblikket han kunne holde et balltre, var Derick Narine besatt av cricket. Som tenåring representerte han landet sitt, Guyana. Etter at han flyttet til New York på begynnelsen av videregående, førte han laget sitt til sitt første mesterskap. Dericks tilknytning til spillet går imidlertid dypere enn berømmelsen det har skaffet ham. Cricket går i familien hans, og hver gang han går ut for å slå, føler han seg knyttet til den lange rekken av forfedre som har gjort det samme i mange generasjoner bakover.

På Baisley Pond Park Cricket Pitch i Jamaica, Queens, forteller Derick oss om de kulturelle forskjellene ved å spille cricket i New York og Guyana, og hvordan spillet, på tross av alt, alltid klarer å bringe folk sammen.

Forfedrene mine kom [til Guyana] som slaver fra India for å jobbe i sukkerindustrien. Cricket kommer fra India (og England), så hvis du kommer fra et av de stedene, må du kunne spille, eller i det minste ha kunnskap om det. Da [mine forfedre] kom til Guyana, gikk det fra generasjon til generasjon. Så snart du kan holde et balltre, blir du tatt med til parken og opplært i spillet. Du starter med å spille for landsbyen din. Derfra blir du valgt for hele distriktet. Jeg spilte og ble valgt for landet. Jeg spilte for Guyana i en alder av 16 år.

Jeg var spent. Jeg trodde det ville bli slik jeg hadde sett på tv og film. Men da jeg kom hit var det helt annerledes, spesielt det å bo i Queens. Jeg trodde vi skulle ha et hus, en fin hage og sånt, men alt er veldig sammentrengt. Det var ikke det jeg forestilte meg.

Jeg forventet ikke å spille cricket, for jeg hadde aldri hørt om at cricket [ble spilt i USA]. Da jeg begynte på John Adams High School, fikk jeg vite fra en av gutta som bodde ved siden av meg i Guyana, at skolen hadde et cricketlag. Jeg gikk for å prøvespille, og treneren [gjorde meg til] kaptein. Vi spilte og vant mesterskapet. [Det var] første gang John Adams noensinne vant det mesterskapet.

Det kommer an på hvem du spiller mot. Når du spiller mot indere, sier de ikke så mye – selv om de sier ting til meg, forstår jeg det ikke likevel. Forfedrene mine kom fra India, men jeg snakker ikke deres språk. Når du spiller mot jamaikanerne, vil de prøve å sende forbannelser etter deg. De kan fortelle deg alle slags ting, men de må si det så dommeren ikke hører det, fordi de kan bli straffet for det. Vi tar det ikke til oss, for vi kan si det samme tilbake til dem, men [noen ganger] går det innpå oss likevel – fordi hvis en spiller er i forsvar, ønsker han bare å blokkere ballen slik at partneren kan slå.

Vi spiller overalt. Banene i Kissena [i Flushing, Queens] er de verste. Det er så mange hull rett bak der du slår. Og når det blir til en dam, er den så stor at hvis wicket keeper bommer på ballen, går den helt under vann. Da må vi ta en pinne og prøve å få den ut, og ballen blir våt og svulmer opp.

Etter kampen kommer [motstanderlaget] og gratulerer deg. Og så sier de: «Hei, du er en god spiller. Kan vi ha kontakt på Facebook og Instagram? Vi må snakkes, jeg vil at du skal gi meg noen tips om forskjellige ting.» Når vi spiller viktige kamper, kommer alle ut for å vise sin støtte. Cricket bringer mange mennesker sammen. Selv om det har skjedd mye, spiller [folk] fortsatt cricket.