Chrisanki Flood Is Finding Suspense and Serenity on the Seas
Culture
Møt den 22 år gamle seileren fra Saint Lucia som endrer sportens ansikt og representerer lokalsamfunnet på øya.
«My Backyard» er en serie om hverdagsatleter som finner mening og balanse i naturen.
Chrisanki Floods første profesjonelle øy-til-øy-seilas var en krevende opplevelse. «Jeg var på et 18-dagers seilas fra Grand Cayman til Saint Lucia. Det var bekmørkt, og bølgene var de verste jeg noen gang hadde sett», minnes han. «Vi hørte over radioen at et containerskip, omtrent 70 mil unna oss, hadde sunket … noe som var veldig skremmende, men mannskapet vårt klarte å komme seg gjennom det dårlige været. Ved soloppgang så jeg en stor flokk delfiner som svømte ved siden av båten. Selv om vi ikke vant seilaset, lå belønningen i reisen.»
Siden den nervepirrende turen har Chrisanki – som også kalles Chris – sjelden vært en dag borte fra havet. Som profesjonell seiler og innfødt på Saint Lucia, er Chris hellig overbevist om at han ikke har noe annet alternativ enn å leve livet på vannet. Det er det han gikk inn for da han begynte å seile som tiåring.
Seiling er ikke et så vanlig yrke på øya som man kanskje skulle tro. Seilemiljøet utgjør en liten og sammensveiset gruppe som utveksler kunnskap og knytter bånd over felles opplevelser på havet, til tross for at de er konkurrenter. For Chris handler det like mye om de stille øyeblikkene seilingen gir. «Når jeg er på havet, selv i kaoset under et seilas, er det ingenting som forstyrrer meg. Det er fredelig og et sted jeg kan slappe av og gjøre det som gir livet mening», sier han.
«Båten drives av naturkreftene, og den tar deg med på en utrolig reise. Det er derfor jeg seiler.»
I en alder av 22 år har Chris allerede seilt mer enn halve livet sitt. Han begynte å seile etter skoletid og ble med i et profesjonelt ungdomsmannskap, noe som igjen førte til reiser over hele Karibien for å konkurrere i regattaer (store seilekonkurranser). «I seiling tar det tid å nå toppnivået, men den sterke tilknytningen jeg føler til havet holder meg i gang», sier Chris.
Ifølge Chris, er tiden han tilbringer på havet en måte å komme i kontakt med seg selv på. Dagene hans er fulle av rutiner og ritualer som holder ham i balanse. Han våkner kl. 06.00 og drar rett til stranden, og han passer alltid på å legge igjen noe hjemme. «Det er regel nummer én: Hvis jeg drar til stranden, og om jeg skal seile, så blir telefonen igjen hjemme», sier han.
«Havet er min form for meditasjon», sier han. «Min lille terapi.»
De fleste dager rekker han soloppgangen, og han finner alltid tid til å meditere til lyden av bølgene og fuglene som kvitrer. Heldigvis er han aldri langt unna vannet. Det tar bare ett minutt å komme seg fra sengen til stranden.
Rundt kl. 08.00 drar Chris på jobb ved et lokalt hotell der han underviser gjester om seilingens grunnprinsipper, og som han beskriver det, «en magefølelse for vinden og en føling med båten». Det er en måte å finansiere lidenskapen for seiling, samtidig som han øver seg på å bli bedre. Etter jobb møter han mannskapet for konkurranser i solnedgangen ved marinaen i nærheten, der både lokale og profesjonelle samles for å konkurrere i 2- til 5-minutters intervallseilaser. Været hindrer sjelden Chris i å seile. «Det kan hølje ned, men jeg er fortsatt der ute», sier han. «Jeg seiler i all slags vær, bare for opplevelsens skyld.»
«Alle har en rolle», sier han. «Noen ganger er det avgjørende å være synkronisert med mannskapet og stole på dem.» Ting kan ofte sette seg fast i seilene, men et godt trent mannskap som hans, kan holde alt under kontroll. Akkurat som Chris, har de trent i årevis. «For å være profesjonell seiler må du kjenne båten, være selvdisiplinert og studere vannet», sier han. Selv om han har gjort det i flere år, føler Chris fremdeles adrenalinet pumpe før hvert seilas. «Alt er verdt det når jeg er på vannet, og ser vinden fylle båten med liv». Disse lokale seilasene hjelper ham med å forberede seg på større regattaer som tradisjonelt avholdes i Grenada. Han har kommet på pallplass før, men kun på andreplass. Den konkurranseglade seileren håper å stå øverst på pallen en gang i fremtiden.
Utholdenheten har vært avgjørende for seilekarrieren, sier Chris – fordi det har ikke alltid vært enkelt. Han snakker åpent om problemene familien hans har hatt med kostnadene av seilingen, om hvordan den hovedsakelig er en hvit sport på øya og om rasismen han har vært utsatt for.
«Da jeg startet, var det kun tre andre barn som hadde samme hudfarge som meg. Alle andre var hvite», sier Chris. «Du kjenner hvordan alle ser på deg. Det gjorde meg litt motløs. Men når alt kom til alt, lærte jeg noe nytt.»
Når dagens konkurranse er over, spiser Chris og mannskapet sammen før de drar tilbake til stranden for å slappe av. Hvis de har lyst, spydfisker eller snorkler de. Eller så stopper de ved Pantime for å spille steel drum, noe Chris har gjort siden han var barn. «Jeg lyttet til steel drum hver dag til jeg var gammel nok til å bli med i en gruppe, og siden da har jeg aldri stoppet», minnes han. Det er akkurat som med seiling, forklarer han: «Alt handler om rytmen, det å holde en jevn flyt av bevegelser og være i harmoni med elementene rundt deg» – en følelse han alltid kommer til å jakte.
En god natts søvn er avgjørende for at Chris skal prestere bra, og ettersom han står opp kl. 06.00, legger han seg tidlig. Ifølge han, er det denne selvdisiplinen som har tatt han så langt innen seiling – sammen med hans kjærlighet for naturen. «Å kjenne vinden presse mot seilene og skape bevegelse over vannet … Båten drives av naturkreftene, og den tar deg med på en utrolig reise. Det er derfor jeg seiler.»
Tekst: Jiya Pinder
Foto: Kia Islam
Rapportert: september 2020