Fjellet som skapte ACG
I 1978 hadde K2 allerede et rykte på seg. Det ville fjellet. Med sine 8611 meter var det kun 237 meter lavere enn Everest, men høyden var aldri poenget. K2 var brattere, mer teknisk, vanskeligere å klatre ned og mye mindre barmhjertig. Værvinduer oppsto sjeldent. Eksponeringen var nådeløs. Feilsteg ga raskt konsekvenser. Ved slutten på 1970-tallet var realiteten at én av fire klatrere som prøvde å nå toppen, ikke ville komme ned igjen.
I 1978 hadde toppen av K2 bare blitt nådd to ganger. Ekstra oksygen var nødvendig i begge bestigningene. Ingen var gale nok til å bevise at fjellet kunne bestiges uten det. Men det var nettopp dette som var planen.
En amerikansk ekspedisjon bega seg ut på noe som mange på dette tidspunktet mente var omtrent umulig: å bestige K2 uten oksygen. I en tid hvor oksygen ble sett på som obligatorisk over 8000 meter (26 200 fot), var det ikke bare vågalt – det var vilt.
Det eneste som var tynnere enn luften, var ressursene deres.
For å finansiere ekspedisjonen tok ekspedisjonsleder Jim Whittaker og kona hans Dianne Roberts, som også var svært talentfulle fotojournalister, kontakt med alle de kunne, og de ringte uoppfordret til merker for å få støtte. Roberts ga et enkelt løfte: bevis. Til gjengjeld for ressurser ville de fotografere produktene til sponsorer på fjellet.
Nike var fremdeles et ganske nytt selskap på den tiden – i vekst, men langt ifra velstående. Det kunne ikke bidra med mye pengestøtte, men det kunne bidra med overbevisning og produkt, ved å utstyre hvert medlem av ekspedisjonen – deriblant klatrerne John Roskelley og Rick Ridgeway – med et par av de nyeste tekniske løpeskoene: Nike LDV. På dette tidspunktet hadde ingen noen anelse om at disse skoene skulle være med på å skape historie innen fjellbestigning, og heller ikke at de ville bidra til ny innovasjon for utendørs bruk.
Toppen skulle komme senere. Først kom reisen for å nå K2.
Reisen til baseleiren gikk gjennom rundt 210 km med røft terreng – grusveier, isoverganger, ustabile steinfelter og lange strekninger uten noen sti i det hele tatt. Det var ikke en oppvarming. Det var en test i seg selv som krevde utholdenhet, viljestyrke og en vill bevissthet lenge før oppstigningen begynte.
Og takket være Nike hadde 1978-gjengen pakket noe annet. De valgte bort de standard tunge skinnstøvlene og banet sin egen vei ved å gjennomføre hele den første delen av turen i LDV-er.
LDVs fulle navn er Long Distance Vector, og den ble opprinnelig utformet for løping. Den representerte en evolusjon av Nikes yttersåle med vaffelmønster designet av Bill Bowerman, først introdusert i 1974 med Waffle Trainer-modellen. Men innovasjonen strekte seg lenger. LDV-ens rette lest, opprinnelig designet for å beskytte løpere ved å øke stabiliteten og bevegelseskontrollen, ga den beste plattformen for atleter som navigerer verdens tøffeste terreng.
Og takket være Nike hadde 1978-gjengen pakket noe annet. Mange personer i gruppen valgte bort de standard tunge skinnstøvlene og banet sin egen vei ved å gjennomføre hele den første delen av turen i LDV-er.
LDVs fulle navn er Long Distance Vector, og den ble opprinnelig utformet for løping. Den representerte en evolusjon av Nikes yttersåle med vaffelmønster designet av Bill Bowerman, først introdusert i 1974 med Waffle Trainer-modellen. Men innovasjonen strekte seg lenger. LDV-ens rette lest, opprinnelig designet for å beskytte løpere ved å øke stabiliteten og bevegelseskontrollen, ga den beste plattformen for atleter som navigerer verdens tøffeste terreng.
Ved oppstigningen til K2 ble fordelene til LDV-ene merkbare. De fleste klatrere på denne tiden startet oppstigningen til fjell i det Nike Running-historiker Rick Lower beskriver som «mursteiner på føttene» – tunge støvler med stive yttersåler og omtrent ingen mellomsåle, og omtrent ingen barmhjertighet. LDV representerte et radikalt startpunkt. Den hadde nesten halve vekten til tradisjonelle tursko og ga tilsvarende, om ikke bedre, grep samtidig som den dramatisk reduserte energibruken for hvert steg. Bowerman mente at vekten økte med avstanden, så LDV-ens lette
konstruksjon førte til mindre arbeid, mindre kaloriforbrenning og mer effektivitet over lange avstander. Yttersålen med vaffelmønster introduserte et nivå av elastisitet og flyt som turgåere ikke var vant til. LDV-ene gjorde at K2-klatrerne kunne bevege seg effektivt over ujevnt terreng og hoppe over steiner og navigere fjellmasse uten utmattelsen i hvert steg som tradisjonelle støvler førte til.
«Det er derfor vi brukte dem opp og tilbake», sa Rick Ridgeway senere.
«De var bare mer fleksible og mer komfortable. Du kunne hoppe fra stein til stein. De var mer pustende. Etter min mening var de funksjonelt sett bedre enn de stivere tradisjonelle turskoene.»
Da teamet nådde baseleiren, var LDV-ene medtatte. Men klatrerne ankom med noe mye mer verdifullt: uthvilte ben for den neste delen av reisen. Det som skjedde videre, var nesten ti uker med ren overlevelse.
Teamet ble fanget av stormer. Snøskred endret ruten. Utmattelse og spenning økte i takt med høydemeterne.
Det eneste som holdt planen sammen var samarbeidet. Noen bar ekstra vekt, og andre ofret sine egne sjanser slik at noen andre kunne få heder og ære. Suksess kunne ikke oppnås av individuell styrke, men av felles innsats.
Etter 68 dager i fjellet og fem dager i dødssonen uten ekstra oksygen nådde Jim Wickwire og Louis Reichardt toppen først. Neste dag sto Roskelley og Ridgeway på toppen av det ville fjellet – de første som noen gang hadde gjort det uten ekstra oksygen.
Og på bemerkelsesverdig vis, i stor grad takket være uselvisk teamarbeid, overlevde alle som var en del av ekspedisjonen.
Ved oppstigningen til K2 ble fordelene til LDV-ene merkbare. De fleste klatrere på denne tiden startet oppstigningen til fjell i det Nike Running-historiker Rick Lower beskriver som «mursteiner på føttene» – tunge støvler med stive yttersåler og omtrent ingen mellomsåle, og omtrent ingen barmhjertighet. LDV-en representerte et radikalt startpunkt. Den hadde nesten halve vekten til tradisjonelle tursko og ga tilsvarende, om ikke bedre, grep samtidig som den dramatisk reduserte energibruken for hvert steg. Bowerman mente at vekten økte med avstanden, så LDV-ens lette konstruksjon førte til mindre arbeid, mindre kaloriforbrenning og mer effektivitet over lange avstander. Yttersålen med vaffelmønster introduserte et nivå av elastisitet og flyt som turgåere ikke var vant til. LDV-ene gjorde at K2-klatrerne kunne bevege seg effektivt over ujevnt terreng og hoppe over steiner og navigere fjellmasse uten utmattelsen i hvert steg som tradisjonelle støvler førte til.
«Det er derfor vi brukte dem opp og tilbake», sa Rick Ridgeway senere.
«De var bare mer fleksible og mer komfortable. Du kunne hoppe fra stein til stein. De var mer pustende. Etter min mening var de funksjonelt sett bedre enn de stivere tradisjonelle turskoene.»
Da teamet nådde baseleiren, var LDV-ene medtatte. Men klatrerne ankom med noe mye mer verdifullt: uthvilte ben for den neste delen av reisen.
Det som skjedde videre, var nesten ti uker med ren overlevelse.
Teamet ble fanget av stormer. Snøskred endret ruten. Utmattelse og spenning økte i takt med høydemeterne.
Etter flere uker ved store høydemetere gikk Roskelley og Ridgeway ned til et lavere høydenivå og tok på seg LDV-ene igjen for reisen. Skoene var fullstendig slitt ut og ble holdt sammen av teip og lim, men de bar dem hele veien ned fjellet igjen.
Det var under denne utmattende turen, utslitte, oppstemte, men i live, at samtalen begynte.
Hva om det eksisterte en sko spesifikt for denne situasjonen? Lett nok til lange turer. Fleksibel nok til uforutsigbart terreng. Pustende nok til å kunne brukes over lengre avstander. Ikke bare skapt for oppstigningen, men for alle kroker og svinger på veien dit.
Det eneste som holdt planen sammen var samarbeidet. Noen bar ekstra vekt, og andre ofret sine egne sjanser slik at noen andre kunne få heder og ære. Suksess kunne ikke oppnås av individuell styrke, men av felles innsats.
Etter 68 dager i fjellet og fem dager i dødssonen uten ekstra oksygen nådde Jim Wickwire og Louis Reichardt toppen først. Neste dag sto Roskelley og Ridgeway på toppen av det ville fjellet – de første som noen gang hadde gjort det uten ekstra oksygen.
Og på bemerkelsesverdig vis, i stor grad takket være uselvisk samarbeid, overlevde alle som var en del av ekspedisjonen.
Da de kom hjem igjen, sende Roskelley og Ridgeway de ødelagte LDV-ene tilbake til Nike, sammen med detaljerte forslag for hvordan skoen kunne tilpasses til å bli en ekte langturmodell.
Denne felttestede tilbakemeldingen, skapt under ekte forhold, førte til ekte innsikt i ytelse. Det som begynte som en løpesko tilpasset av atleter ute i naturen, ble utgangspunktet for en helt ny måte å tenke på utendørs ytelse på, som igjen formet det som ble All Conditions Gear. Lett konstruksjon. Pustende materialer. Fleksibilitet over stivhet. Demping utformet for å vare lenge.
LDV-ene besteg aldri K2. Det var det aldri meningen at de skulle.
Men de gjorde det mulig å ankomme klarere og mer uthvilte. Og dra derfra i live. Og forestille seg et bedre produkt for de som var ville nok til å se naturen i øynene.
En tilfeldig donasjon. Den beste løpeskoen på markedet. Et fjell som ville kreve
alt. Dette var øyeblikket Nike møtte villmarken – ikke som et merke, men som et prøvegrunnlag. Og det er derfor LDV-ens arv fremdeles betyr noe, nesten femti år senere.
Fordi jo villere atleten er, desto mer sannsynlig er det at de etterlater seg en arv.
Og før ACG var det K2.
Ville den amerikanske ekspedisjonen i 1978 kommet seg til toppen uten LDV?
Det får vi aldri vite.
Da de kom hjem igjen, sende Roskelley og Ridgeway de ødelagte LDV-ene tilbake til Nike, sammen med detaljerte forslag for hvordan skoen kunne tilpasses til å bli en ekte langturmodell.
Denne felttestede tilbakemeldingen, skapt under ekte forhold, førte til ekte innsikt i ytelse. Det som begynte som en løpesko tilpasset av atleter ute i naturen, ble utgangspunktet for en helt ny måte å tenke på utendørs ytelse på, som igjen formet det som ble All Conditions Gear. Lett konstruksjon. Pustende materialer. Fleksibilitet over stivhet. Demping utformet for å vare lenge.
LDV-ene besteg aldri K2. Det var det aldri meningen at de skulle.
Men de gjorde det mulig å ankomme klarere og mer uthvilte. Og dra derfra i live. Og forestille seg et bedre produkt for de som var ville nok til å se naturen i øynene.
En tilfeldig donasjon. Den beste løpeskoen på markedet. Et fjell som ville kreve alt. Dette var øyeblikket Nike møtte villmarken – ikke som et merke, men som et prøvegrunnlag. Og det er derfor arven til LDV fremdeles betyr noe, nesten femti år senere.
Fordi jo villere atleten er, desto mer sannsynlig er det at de etterlater seg en arv.
Og før ACG var det K2.
Ville den amerikanske ekspedisjonen i 1978 kommet seg til toppen uten LDV?
Det får vi aldri vite.
En spesiell takk rettes til Dianne Roberts for å bidra med bildene hun tok på ekspedisjonen.
