Et brev til en eldre utgave av meg selv

Hei, fremtidige Issey.

Hvordan går det? Løper vi fortsatt? Herligheten, har vi deltatt i OL ennå?

Dersom vi har det, hvor mye gråt vi da vi krysset målstreken? Jeg er 15 år nå, og jeg gråter ved målstreken under hvert løp – kanskje er det puberteten eller kanskje er det bare sånn jeg er.

Jeg håper vi leser dette brevet etter kl. 10:00 (den eldre utgaven av meg frem til da, ikke sant?) Jeg håper vi lader opp til en dag med alt vi liker å gjøre: løping, vitenskap, ta et bad, tid med familien.

Jeg kan ikke vente med å finne ut hvordan alt gikk med arbeidet vårt med å forandre læreplanen i kroppsøving. Vet jenter mer om hvilken innvirkning puberteten har for det å drive med sport nå? Har vi muligheten til å støtte dem og inspirere dem til å fortsette å bevege seg sånn som Lina og Laviai Nielsen gjorde for meg?

Jeg håper at vi husker å være skånsomme med oss selv. Jeg prøver hele tiden å vise tenåringer som meg at det går bra selv om man gjør feil, men noen ganger trenger jeg å minne meg selv på det samme.

Jeg kan bli stresset og overveldet når skolearbeid, løping og alt annet føles som om det blir for mye, og jeg lar det gå utover meg selv, selv om jeg ikke burde gjøre det. Jeg håper at i fremtiden så husker vi at vi har hver vår tidslinje. At uansett hvilke utfordringer vi møter (på banen eller utenfor), så vil vi få det til til slutt.

Ok. Nå skal du få gå. Jeg er sikker på at hunden vi har i fremtiden maser om at vi må gå tur, eller kanskje venner venter på oss på banen. Men før du går, her er noen råd:

Fortsett å løpe fordi du elsker det.

Fortsett å gå turer i skogen fordi det gir deg fred og ro.

Fortsett å lære om verdensrommet fordi det er spennende.

Elsk kroppen vår, uavhengig av hvordan den ser ut – husk hva den gjør for oss.

Vi har utrettet så mye allerede, og vi har fortsatt mye vi skal gjøre.

Hilsen
Issey xx