Akkurat ankommet: Nike-appen. Finn ut mer

Sist oppdatert: November 9, 2020
Bak designet: ACG Smith Rock

Behind the Design: Smith Rock

Ting kunne ha vært annerledes hvis vi hadde visst at det skulle bli erklært unntakstilstand på grunn av mer enn en halvmeter snø i Oregon-høyden. Sånn er villmarken. Den er vill.

Bak designet: ACG Smith Rock

Det hadde snødd jevnt og trutt da vi la ut på designinspirasjonsturen vår til Smith Rock. Vi var fast bestemt på å komme oss ut fra kontoret, puste inn litt frisk luft og nyte villmarken for å hente inspirasjon til neste ACG-sesong. Sommeren før hadde skogbranner ødelagt den grunne fjellovergangen som går fra Marion Forks gjennom Black Butte og Sisters til Smith Rock. Den eneste måten å komme dit på, var over Mount Hood, det høyeste punktet i Oregon.

Ni av oss møttes på en Nike-parkeringsplass den morgenen. Sko- og klesdesignere, markedsføringsfolk, merkevaredesignere og selgere satt seg inn i tre biler og dro fra Nikes hovedkvarter i Beaverton og passerte byer som Zigzag og Rhododendron ved foten av Mount Hood. Utenfor Government Camp begynte snøen for alvor å falle.

Bak designet: ACG Smith Rock

Etter å ha sett noen veltede lastebiler i grøftekanten, bestemte vi oss for at den beste fremgangsmåten ville være å følge skiltene der det stod «BRUK SNØKJETTING». I veikanten med biler som suste forbi på den isete asfalten, satt vi på knærne og hjalp hverandre med å tyde instruksjonene for snøkjettingene våre: Sjekk diamantformen, trekk frem fire meter, stram igjen. Vi var sikre på at kjedene våre ville holde og gi oss det ekstra grepet vi trengte for å komme oss gjennom fjellovergangen i en snøstorm.

Bak designet: ACG Smith Rock
Bak designet: ACG Smith Rock

Det gikk sakte. Ettermiddagen gikk da vi krysset elven Deschutes. Den anbefalte maksimale hastigheten for snøkjeder er 40 kilometer i timen, og den begrensede sikten fikk oss til å kjøre saktere enn det. Da vi endelig nådde Smith Rock, gikk solen ned bak skyene i vest.

Smith Rock er vanligvis badet i sollys. Den høye ørkenen i Oregon får over 300 soldager i året, så å se monolitten dekket av flere centimeter snø, var forbløffende. Vi hadde opprinnelig planlagt å ta en hyggelig tur kalt «Misery Ridge» rundt den nordvestlige siden av Smith Rock, med en rask 220 meters stigning til et utkikkspunkt hvor du på en god dag kan se klatrere og veien til den berømte Monkey Face-klatreruten. På grunn av det intense været var imidlertid alle stiene stengt.

Bak designet: ACG Smith Rock

Noen mennesker kan bli motløse etter å ha reist i syv timer gjennom tøffe fjelloverganger og dårlig vær bare for å finne ut at målet var stengt. Vi er ikke de menneskene. Etter mange timer i bilen var det en belønning i seg selv å være ute. Atmosfæren ved foten av Smith Rock var fantastisk, med snøen i luften som dempet alle lyder og en hest som trasket i dyp snø over veien. Lyset så ut til å gløde opp av den frosne bakken. Vi løp ut i snøen, lagde snøengler og jaget hverandre med snøballer til det nesten var for mørkt til å se. Målet vårt var tross alt å fordype oss i atmosfæren til Smith Rock og lære av det vi så og følte.

Bak designet: ACG Smith Rock
Bak designet: ACG Smith Rock

Da lyset forsvant, dro vi til en rustikk hytte ved bredden av Suttle Lake, som ligger mellom Mt. Jefferson og Three Fingered Jack – en inaktiv vulkan oppkalt etter en gretten gullgraver fra Oregon Territorys svunne tider. Hytta ble lyst opp av frontlysene våre, varm og innbydende. Da vi kjørte inn på den nesten tomme parkeringsplassen, fortsatte snøen å samle seg rundt dekkene, og vi tok med sekkene våre inn.

Bak designet: ACG Smith Rock

Ute i villmarken i Oregon er mobildekningen ustabil, og på grunn av det ekstreme snøfallet var Wi-Fi på hytta slått ut. Selv om det var vanskelig å ikke kunne kontakte familiene våre for å fortelle dem at vi hadde kommet gjennom stormen, var det noe spesielt med å bli avskåret fra omverdenen. Det er så lett å bli distrahert fra det som er rett foran deg med den uendelige aktiviteten på internett og sosiale medier. Noen ganger er det viktig å koble fra og rette fokuset mot naturen.

Bak designet: ACG Smith Rock

Vi var innesnødd for kvelden og fulgte en anerkjent snødagstradisjon: tenne bål og slappe av. Med varm drikke i koppene samlet vi oss rundt baren og delte ideer og observasjoner fra dagen. Vi sammenlignet erfaringer med hvordan utstyret vårt hadde fungert både på veien så vel som i elementene, fikk nye perspektiver på ytelse og diskuterte måter å forbedre neste sesong av ACG. Etter å ha snakket om design trakk vi oss tilbake til hyttens salongområde hvor vi fant en bokhylle fylt med alt fra masseromaner til gamle villmarksguider. Avskåret fra omverdenen, byttet vi på å lese for hverandre, og valgte tilfeldig titler fra hyllen. For noen var dette den første turen med ACG, mens andre hadde vært med i årevis. Å ha sjansen til å være helt frakoblet, være til stede og ha det litt gøy med designteamet var på noen måter like viktig som å dele tilbakemeldinger om produkter og funksjoner. Det skapte relasjoner og samhold i hele gruppen.

Bak designet: ACG Smith Rock

Vi ønsket å vise dere fremtiden til ACG-sko. Nikes juridiske avdeling var ikke enige :(

Etter frokost neste morgen møttes vi alle i salongen igjen for å få ny inspirasjon. Denne gangen tok alle med sekkene sine, og vi byttet på å presentere utstyret vi hadde tatt med på turen. Så diskuterte vi hvilket utstyr vi ikke kunne ha levd uten, hvilket utstyr vi hadde med som vi ikke endte med å bruke, og hvilket utendørsutstyr som vi synes er unikt. Vi hørte fra erfarne friluftsfolk og bykjennere, og hver person delte sitt eget perspektiv på hva som var viktig når det gjaldt å komme seg ut. Gjennom dette begynte vi å gjenkjenne mønstre, utvikle nye ideer og forberede oss på neste sesong av ACG.

Bak designet: ACG Smith Rock

Da vi kjørte ut fra parkeringsplassen, var det mulig å føle en tilknytning i teamet. Vi følte oss alle energiske da vi kjørte over de snødekte veiene tilbake til Portland, klare til å ta med det vi hadde lært av hverandre den tiden vi var ute, tilbake til kontoret. Og det er derfor design skal gjøres i naturen. Du ser ting du ikke ville sett innendørs, du får utnytte miljøet og kjenne på energien, forstå utfordringene og reflektere over hvordan det føles å virkelig oppleve et sted med alle sansene dine. Du kan teste teorier, dele ideer og bygge videre på den kollektive energien som oppstår når en gruppe mennesker er sammen et sted.

Når vi samarbeider med et sted å skape noe nytt, snakker vi for det stedet. Stedene vi har valgt som vår inspirasjon, er ville steder, den tøffe magien i villmarken. Og når vi snakker for villmarken, snakker vi for jorden, og jorden snakker for oss alle.