story

Jeg heter Olaolu. Folk kaller meg Slawn. Jeg er teknisk sett en kunstner.

Jeg ser ikke skillet mellom de skjønne kunster og gatekultur. Jeg føler de går hånd i hånd. Folk sier at «gatekunst ikke kan være skjønn kunst»,

noe som kanskje ikke er teknisk feil.

Men jeg synes det er en rar ting å si, fordi gatekunst kan utvikle seg til skjønn kunst. Og skjønn kunst kan utvikle seg til gatekunst.

Jeg vil at folk skal få en polariserende følelse av arbeidet mitt.

Jeg vil enten at du virkelig hater det eller virkelig elsker det.

Og jeg tror at når arbeidet mitt er i midten av dette, er det ingen risiko for meg.

Så hvis folk kommer hit og sier: «Dette er forferdelig.» Det elsker jeg.

Og hvis folk kommer hit og sier: «Dette er fantastisk.» Så elsker jeg det også.

Jeg synes det alltid er bra å gjøre feil, så jeg kan lære og utvikle stilen min mer og mer.

Nike tok meg med til Portland for å designe denne skoen på en måte.

Fordi jeg sa til dem at jeg ville at skoen skulle være lerretet.

Fordi jeg maler på lerret selvfølgelig.

De ga meg en prøve, og jeg tegnet på den.

Og jeg sa at «det ville vært kult om vi gjorde dette».

Så slik endte vi opp med disse.

Forestill deg å ta et av disse lerretene og så ta skomønsteret, klippe det til og deretter lage skoen.

En visjonær for meg er noen som tar risiko og har troen på ideene sine eller ideologien sin i så stor grad at de ikke dytter det på andre personer, men heller viser det til dem.

Og hvis de hater det, hater de det. Hvis de elsker det, elsker de det. Da har du i det minste gjort det. Det er det som betyr noe.

Det finnes ingen «hva om» i min situasjon. Jeg jobber ikke med «hva om»-tankegangen. Jeg bare gjør det.

Visjonærer

SLAWN HOS SAATCHI YATES