story

«Jeg heter Lauren Amos. Jeg flyttet til Atlanta i 1997, og jeg startet Wish i 2004.»

«Jeg heter Julie Hogg. Jeg er CEO og partner her i Wish. Hei, jeg heter Kevin, Coach K Lee. Noen vil kanskje si at jeg er gudfaren til trap-musikken.»

«Da jeg først flyttet til Atlanta, måtte jeg finne et sted der jeg følte jeg passet inn. Og i det øyeblikket jeg fant dette stedet, følte jeg det. Jeg heter Julia, men folk kaller meg Julo.»

«Jeg er leder for sosiale medier her i Wish. Jeg har vært her i omtrent to år, så det er i praksis familien min nå. Jeg heter Ashley Maltbia Burgess. Jeg er tidligere atlet, og nå jobber jeg med rettshåndhevelse.»

«Da jeg startet med rettshåndhevelse, fikk jeg tildelt denne sonen, og Moreland Avenue var i området mitt. Jeg så opp og lurte på hva dette Wish-stedet var for noe. Så jeg søkte det opp og fant ut at det var en sneakersbutikk, og jeg gikk inn. Og opprinnelig kom jeg bare inn for å …»

«… se på hva de hadde. Så ble jeg etter hvert tilbudt muligheten til å jobbe med eksklusive lanseringer. Jeg er så heldig. Vi får jobbe med så kreative mennesker …»

«… og skape liv i lokalmiljøet og gi beboerne der en stemme. Det finnes ingen grenser. Uansett hva vi drømmer om, kan vi begynne å realisere det.»

«Jeg tenkte aldri på å være kvinne i bransjen før folk begynte å snakke om det. Jeg var bare så fokusert på …»

«… produktet. Jeg merket at jeg var den eneste kvinnen i mange situasjoner. Jeg syntes det var litt frustrerende, men det er bare motiverende.»

«Om du setter opp en vegg, så er jeg interessert i å finne ut hvordan jeg kommer gjennom den. Det at kvinner eier og driver stedet gjør at vi skiller oss ut. For bare noen få år siden …»

«kunne jeg gå inn i et rom og være den eneste kvinnen. Jeg tror det er i ferd med å endres litt. Jeg kan se det. Vi har fantastiske kvinnelige ansatte. Så vi prøver å gjøre vår del med å alltid inkludere en kvinnelig stemme i alt.»

«Jeg vet at den jeg var da jeg begynte å jobbe hos Wish, er en annen enn den jeg er nå. Og jeg tror det er vanlig blant folk som blir en del av Wish-miljøet.»

«Du kommer hit som en som bare liker streetwear-miljøet, og så hjelper det deg med å få frem den du virkelig er.»

«Jeg gikk fra å sørge for at lokalsamfunnet hadde et trygt sted å handle, til at lokalsamfunnet faktisk kjøper varene mine her i butikken.

«Det at det var en bedrift ledet av kvinner, og at de trodde på meg og ga meg mulighet til å selge produktet mitt i butikken, det var en velsignelse. Det finner du ikke overalt.»

«Atlanta er … det er røttene våre. Det er alt. Jeg vokste opp i sør. Det er veldig viktig. Martin Luther King kommer herfra. Utrolige ting har skjedd her. Så …»

«… det er et spennende sted å bo. Jeg tror en del andre byer sliter med manglende entusiasme, men Atlanta er ikke sånn. Atlanta er et mekka for svarte. Det er kanskje den svarteste byen i …»

«… Amerika. Skjønner du hva jeg mener? Jeg tror de har hatt en svart borgermester i over 45 år. Folk fra ikke bare andre steder i dette landet, men over hele verden, ser til Atlanta …»

«… for å finne innflytelse, stilråd, musikkinspirasjon. Det er bokstavelig talt en smeltedigel med inspirasjon.»

«Én ting du merker når du går inn på Wish, er at det ikke finnes avdelinger for kjønn. Alt er blandet fordi det er det streetwear er. Det er unisex. Så jeg tror disse samtalene må …»

«… fortsette, slik at de unge jentene og kvinnene etter oss kan forstå at de ikke trenger å bli plassert i en boks. De skal ikke bli ekskludert.»

«Mangfold er nøkkelen. Denne organisasjonen eller dette selskapet drives av kvinner. For 30 år siden hadde du sannsynligvis ikke fått oppleve det.»

«Skjønner du? Og det at de skal være et selskap som gir en mangfoldig kultur muligheter her, er veldig spesielt.»

Talking Shop

Wish – Atlanta