Vidundertvillinger: Møt tvillingsøstrene som dominerer håndballen i New York

Melanie og Jessenia Garate tilbragte store deler av barndommen på sidelinjen av håndballbaner i Brooklyn, mens de så sin mor konkurrere. Det viste seg å være en lærerik oppdragelse. Nå er rollene snudd: tvillingene rydder banen mens mamma heier.

Med strandpromenaden i bakgrunnen, møter vi søstrene ved tilholdsstedet deres på Coney Island. Å intervjue 22-åringer er litt som å se dem spille double – de er raske, smarte og fullfører hverandres setninger som om de deler én hjerne.

Jessenia: Moren vår dro for å spille, og vi ble med.

Melanie: Hadde det ikke vært for henne, hadde vi ikke dratt til Coney Island. Hun tok med to stoler som satt sammen, små barnestoler. Og vi bare satt der. Nå er vi her hele tiden.

Melanie: Vi har et rangeringssystem. Det er A-spillere, B-spillere og C-spillere. I jenteligaen er det bare A-er og B-er fordi det er mange flere gutter. Siden vi er dame-A-er, ansees vi som B for menn.

Jessenia: Det er forvirrende. Jeg kunne argumentert i årevis for hvordan kvinner undervurderes i håndball. Det er en mannsdominert sport, og ofte føler menn at, «Å, vi er bedre. Dette er vår sport.» Og [Melanie] og jeg bestemte oss for å bare si, «Jeg kan gjøre akkurat det samme som deg.»

Jessenia: Jeg spiller underhåndsspill. Jeg har spilt softball en stund, og det har herpet skulderen min litt, så det er ofte vanskelig for meg å svinge opp til overhåndskast. Underhåndskastene mine gjør meg mer kompakt og mindre på banen.

Melanie: Jeg er veldig god på sidearm. Jeg er kraftspiller, som betyr at jeg tar mye mer av banen. Jeg løper mye mer rundt. Og det er perfekt fordi [Jessenia] bare står der som en statue.

Jessenia: Jeg kan ikke gå på toalettet! Jeg må holde meg til turneringen er over fordi jeg hater å få hendene våte når jeg spiller. Det gjør dem mykere. Jeg føler at det kommer til å gjøre mye vondere når jeg treffer ballen. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror det.

Melanie: Noen ganger tygger vi tyggis, bare for å få ut nervene.

Melanie: Det er en dame som heter Cheena, og hver gang hun så oss kalte hun oss vidundertvillinger. Det bare slo an, og alle begynte å kalle oss vidundertvillinger.

Jessenia: «Vi pleide å ta bilder når vi vant, med trofeet i én hånd mens vi high-fivet hverandre på bildet, akkurat som om vi aktiverte ‘Vidundertvilling’-kreftene våre.»