Første gang Fran skulle på fotballtrening, nektet hun. En trener hadde lagt merke til henne på skolen og invitert henne til å spille sammen med laget. Men alle barna på laget var eldre enn sju år gamle Fran, og hun var supernervøs.

Moren til Fran var tålmodig. Hun visste at det Fran trengte, var litt oppmuntring. Hun overtalte Fran til å prøve det, og etter den første treningsøkten var hun hektet.

«Hver gang jeg scorer, feirer jeg som den ungen jeg var da jeg spilte i parken.»

I løpet av kort tid hadde Fran perfeksjonert pasningsspill, feller og skudd med et stort glis i fjeset. Moren hennes elsket å se Fran spille fotball, og Fran elsket å se moren sin smile tilbake til henne fra sidelinjen. De feiret hver eneste av Frans seire i oppveksten. En gang ga moren Fran et bursdagskort som sa at hun var helt sikker på at Fran en dag kom til å spille i store turneringer over hele verden.

«Jeg tror hun tenkte at jeg kom til å bli proffspiller», sier Fran. «Hun visste at jeg elsket det.»

Men da Fran bare var 14 år, mistet hun moren sin. Hun savnet henne så mye at hun sluttet å spille fotball. Hvem skulle hun feire seirene sine sammen med nå? Hvem skulle være der når hun tapte? Fran pakket vekk fotballutstyret sitt. Det var for vondt.

En dag spurte en venn Fran om hun ville spille i en amatørliga. Fran var fortsatt lei seg, men etter noen få vennskapelige kamper, visste hun at hun var klar til å følge proffdrømmen.

Selv om moren hennes ikke er her, vet Fran at hun hadde vært stolt. Hun har jo faktisk allerede spilt i to store verdensmesterskap, akkurat det moren hennes hadde sagt at kom til å skje.