Kara Lawson – går det an å ville det for mye?

Kjære trener.

Jeg driver med friidrett, og i det siste har jeg blitt besatt tanken på å bli den beste på laget mitt. Det er nesten det eneste jeg tenker på. Jeg lager alt til en konkurranse – selv trening. Denne trangen til å vinne motiverer meg til å trene hardt og gi alt jeg har når jeg konkurrerer, men jeg har lagt merke til at jeg er mer utålmodig og stresset enn før, og at noen av mine lagkamerater ikke vil være venner med meg fordi jeg tar alt så alvorlig. Kan jeg bruke dette konkurranseinstinktet som en drivkraft, eller vil det komme i veien for meg til slutt?

Sulten, men også ulykkelig
17 år gammel friidrettsutøver

Det er bra at du har et konkurranseinstinkt. Jeg forstår det, og jeg deler driven din.

Jeg begynte å trene for å vinne da jeg var 3 år. Jeg lot meg inspirere av at sprinteren Evelyn Ashford vant OL-gull i 84, og prøvde å løpe om kapp med bilene – til fots, på fortauet – når de kjørte forbi huset vårt i Alexandria, Virginia. Jeg lurer virkelig på hva foreldrene mine tenkte om meg da!

Konkurranseinstinktet driver meg, akkurat som det gjør med deg. Men det høres ut som at din drive koster deg mye. Og det er noe du bør finne ut av før du ender opp med å hate sporten din.

Jeg skal hjelpe deg så mye jeg kan, men jeg vil også at du skal snakke med din egen trener om følelsene dine, fordi treneren kan følge deg opp. Du kan til og med be om å komme til en coach eller idrettspsykolog som kan hjelpe deg med å finne balansen. Jeg yter mitt beste når jeg bruker like mye tid på å konkurrere som på å slappe av og restituere. Og det er da jeg føler meg lykkeligst.

For å oppnå balanse ser jeg etter de øyeblikkene der jeg kan fokusere på alt jeg elsker utenom basketball. Hva liker du å gjøre når du ikke driver med friidrett? Kanskje er det å leke med hunden din, høre på musikk, eller bruke tid sammen med familien din. Det betyr ikke noe hva det er, så lenge det gir deg litt mentalt rom. Og hvis du ikke kan slappe av med en gang, vær tålmodig med deg selv.

Du kan til og med se etter muligheter til å refokusere i pauser, på lagbussen, eller i garderoben. Da jeg spilte point guard for Tennessee, fikk treneren min, Pat Summitt, meg til å holde taler til laget om temaer som ikke hadde noe med basketball å gjøre. Først føltes det skremmende (og, hvis jeg skal være ærlig, meningsløst), men så falt det på plass. Trener Summitt prøvde å vise meg at å få kontakt med andre kunne styrke meg – og lagkameratene mine.

Når det er snakk om lagkamerater, er en måte å knytte bånd med dem å virkelig være interessert i det de liker ved siden av å konkurrere. Finn ut hva dere har til felles, om det er filmer, musikk eller stil. Du trenger ikke like alle de samme tingene som lagkameratene dine liker eller bruke all tiden din sammen med dem, men å lage disse relasjonene kan hjelpe til å bygge en positiv energi.

En annen ting som kan bidra til din besettelse om å vinne kan være at du er redd for å tape, som er noe mange atleter sliter med. I tiden like etter, er søvnmangel og dårlig humør en del av opplevelsen. Men hva om det fortsetter over tid? Det er ikke et godt tegn.

Det er viktig å se tapene dine i perspektiv. Atleter er ikke født til å takle situasjoner der innsatsen er høy helt perfekt. Jeg var i alle fall ikke det. Å komme dit krever mye suksess – men også mange feil. I basketball kan det gjøres tolv feil i ett angrep, selv i sjette kamp i NBA-finalene. Selvsagt er det ingen som ønsker å gjøre feil, men det skjer. Og når det skjedde med meg, stolte jeg på at tilpasningsevnen min hjalp meg videre.

En måte du kan bygge opp tilpasningsevnen din på, er å være raus med deg selv når du gjør en feil – og med lagkameratene dine også. Å endre tankesettet ditt krever trening. Men hvis du holder deg til det, vil du ikke bare fortsette å mestre idretten din. Du vil også fortsette å elske den.

Trener Lawson