Performance Art: Slik perfeksjonerer fotballspilleren fra Mexico City ferdighetene sine

Det er ingen feil måte å oppdage en lidenskap for sport på. Alan Landeros, en 20 år gammel student i Mexico City, oppdaget gatefotball mens han surfet på nettet, og ble imponert over spillernes oppfinnsomhet. Sammenlignet med vanlig fotball spilles gatefotball vanligvis på en mindre bane, og man har som regel flere scoringer. Det handler om stor ballkontroll, individuell dyktighet og rask tenking. Spillere som Alan bruker mange timer på å utvikle forskjellige triks, som satt sammen blir en forestilling de setter opp i lokale kamper mot andre spillere. For Alan handler det mer en form for personlig uttrykk enn om spill.

Vi møter ham på hjemmebane i Axomiatla Park, hvor han finpusser sitt imponerende repertoar. I en kort pause forteller Alan oss om det lokale gatefotballmiljøet og hvordan sporten hjelper ham med å kanalisere kreativiteten sin.

Da jeg var yngre, lekte jeg gjemsel og politi og røver rundt i nabolaget sammen med de andre barna. Da vi ble for store for det, satt jeg for det meste hjemme og så på videoer på nettet. Det var slik jeg oppdaget gatefotball. Jeg var 16 år, og ingen jeg kjente var så interessert i gatefotball at de hadde lyst til å lære det sammen med meg. Men det var greit, fordi det er en sport som hovedsaklig består av triks og kombinasjoner, og det kan man trene på alene. Jeg begynte å etterligne det jeg så på nettet. Jeg øvde på triksene og overgangene som kjente spillere hadde i kombinasjonene sine, og til slutt hadde jeg laget min egen stil.

Hver gatespillers stil er forskjellig. Vi er alle venner, men det er definitivt rivalisering når vi trener sammen eller konkurrerer mot hverandre. Da jeg først kom inn i gatefotballen var jeg alene, og jeg var redd fordi jeg ikke visste om jeg ville bli akseptert av miljøet. Før jeg ble kjent med de lokale gatespillerne, beundret jeg dem, og det gjør jeg fortsatt. Men nå er jeg en del av et større lag, og jeg har også dannet mitt eget lag sammen med en venn.

Det er et ganske rolig område, jeg føler meg trygg når jeg går til og fra, og det føles ikke farlig å være synlig her. Denne delen av byen ligger mye høyere enn rundt sentrum, så det er litt kaldere her. Det er en oppoverbakke å gå hit, men jeg tenker på det som en del av treningen.

Gatefotball fikk meg til å utforske kreativiteten min mer. Når jeg lager kombinasjoner, for eksempel, flyter jeg fra triks til triks, og det sier noe om hvordan jeg er som person. Eller jeg tar de samme triksene som jeg allerede er god på, og prøver å lage nye varianter for å skape noe helt annet. Så jeg vil si at det viser at jeg er en ikke-konformist – jeg holder meg ikke til det første jeg lager.

Før var jeg veldig sjenert, og i begynnelsen likte jeg ikke å trene i parker eller på offentlige steder fordi folk ville stoppe og se, og da ble jeg nervøs. Men slik er det ikke lenger. Nå kan jeg trene hvor som helst i omtrent to eller tre timer hver dag. Noen ganger drar jeg ned til byens historiske sentrum for å filme kombinasjonene mine. Som for eksempel ved monumentet til revolusjonen, hvor det ofte er mange mennesker. Hvis jeg får mange tilskuere, bruker jeg det i videoen.

Jeg kan få nye ideer når som helst på dagen, noen ganger bare ved å se noen gamle videoer av meg selv. Men hvis det er et vanskelig triks, foretrekker jeg å heller vente med å øve på det til jeg skal trene. Jeg har hatt ulykker før, fordi jeg prøvde noe nytt uten å kartlegge det ordentlig først. En gang skadet jeg kneet så ille at jeg ikke kunne trene på fire måneder. Da jeg kom tilbake, merket jeg at jeg var redd for å prøve nye ting, fordi jeg ikke ønsket å risikere å bli skadet igjen. Men det var faktisk verre, fordi det førte til at jeg stagnerte og begynte å føle meg demotivert. Nå prøver jeg å tenke gjennom trikset så mye jeg kan på forhånd, men til slutt tar jeg fortsatt risikoen. Hvis jeg faller, ja vel. Jeg ønsker å utvikle meg.