Et basketakademi for migrantbarn
Fellesskap
På kysten av Nord-Italia finner barn fra innvandrerfamilier fellesskap og tilhørighet i basket.
Denne saken ble skrevet i november 2019.
Kjøreturen fra Napoli til kystbyen Castel Volturno tar omtrent 40 minutter, 30 om du har en italiener bak rattet. Men selv om turen er kort, føles denne glemte regionen ofte som en helt annen verden enn den nærliggende, romantiske Amalfikysten.
På 1960-tallet var området fullt av byggeprosjekter. Villagio Coppola ble skapt som en helgedestinasjon for rike Napoli-beboere. Men etter et jordskjelv i 1980 og oppdagelsen av at de nye boligene var bygget ulovlig, ble mange tvunget til å forlate området, og de sosioøkonomiske strukturene kollapset.
Her, blant de forlatte bygningene fra en utopi i ruiner, er det en basketbane. Den solblekede overflaten smuldrer, og bakplatene er misfarget og utvasket. På stranden ved siden av er utsikten fantastisk. Livet er rolig, med unntak av bomullsnettene som blåser i vinden.
Plutselig høres en lyd. Fra en varebil i nærheten kommer det en gjeng barn på vei mot banen. De er medlemmer av det lokale Tam Tam-basketakademiet, og de har gjort denne banen til sin hjemmebane – uansett vær. I årene etter at de velstående beboerne i Castel Volturno flyttet ut, har området opplevd en økning av migranter på flukt. Mange kommer fra Nigeria, og de søker tilflukt der de finner det – noen ganger til og med i falleferdige bygninger spredt rundt omkring i byen. Akademiet, som er en ideell organisasjon, ble opprettet av og trenes fortsatt av den lokale beboeren Massimo Antonelli. Målet hans er å tilby migrantbarn en positiv struktur og plattform for vekst og utvikling. Banen er også rett og slett et fint sted å spille basket på. «Jeg liker å spille her hvor jeg kan høre lyden av bølgene», sier 12 år gamle Cinzia Orobor. «Det er en friskere luft her ute ved havet.»
For disse barna fungerer banen som et fristed – et sted der de kan uttrykke seg uten ord, uten titler, uten å bli dømt. «Jeg synes det er fint å spille sammen og takle utfordringer sammen», sier 15 år gamle Destiny Lawal. «Det fører oss tettere sammen.»
På banen tøyer barna i en sirkel før de stiller seg på linjer. Det er mye støy, med skrik og latter bare forstyrret av trenerens fløyte. Etter at en rekke øvelser på pasninger, driblinger og fotarbeid er ferdig, er det på tide med en skikkelig kamp. Nå endres stemningen, og det legger seg en eim av konkurranselyst over banen. Disse barna spiller tøft – hele tiden. Dynket i svette og sjøsprøyt går spillet svært raskt, og når noen gjør et bra trekk, stopper spillet midlertidig mens barna feirer. Trenerne, med hendene på hofta, smiler og ler for seg selv.
Det er noe rent med basketen som spilles her. Det er flott å se den enorme effekten sporten fortsetter å ha på unge mennesker, langt unna USA og langt unna økonomiske belønninger. «Basketball er som en familie for meg», sier 13 år gamle Promise Kolawole når hun står på sidelinjen. Hun tar en pause, kanskje for å få igjen pusten, eller kanskje for at det hun sa, skal synke inn. Uansett – pausen varer bare et øyeblikk. Plutselig er hun borte, tilbake på banen for å prøve å stoppe et angrep. Kampen er viktig, og hun ønsker å vinne – spesielt mot familie.