Dette multitalentet finner identitet gjennom stil og er alltid seg selv

«Det å leve et liv så tett inntil drømmene mine som mulig er det som driver meg», sier Lillian Ahenkan, også kjent som @FlexMam på sosiale medier. 26-åringen fra Sydney har allerede oppnådd mange av de drømmene, inkludert roller som TV-vert, DJ, forfatter, podkaster og entreprenør – blant andre. Hun er selve legemliggjøringen av et kreativt multitalent.

Selv om hun har forskjellige plattformer å komme i kontakt med folk på og forskjellige miljøer å kle seg for, bryr Lillian seg kun om sin egen mening når det gjelder sin egen stil og identitet. «Jeg er ikke typen som ønsker å overintellektualisere kreativitet på noen måte. Den er intuitiv og spontan», sier hun om stilprosessen sin. Når det handler om å kle seg for potensielle jobber derimot, innrømmer Lillian dette: «Jeg må være bevisst på målgruppen min. På nettet kan jeg gå med en avkortet topp på jobb uten problem. Men er det egnet å bruke det i et styrerom? Antakeligvis ikke. Kanskje gjør jeg det likevel. Kanskje ikke.»

Lillians stil, som speiler personligheten hennes og er knyttet til selvuttrykk og en livlig personlighet samtidig som hun hedrer sine ghanesiske røtter, inkluderer en uforbeholden kjærlighet for å kombinere sterke farger og trykk. Men hun var ikke alltid så selvsikker. Her snakker Lillian om reisen sin fra å lære å feire sine kulturelle røtter til å styrke og gjøre krav på sin egen identitet og ignorere forventninger som setter ekte kreativitet og selvtillit i en bås.

Nei, da jeg gikk på videregående, var jeg et scenebarn! Jeg gikk med mye svart, rødt og ruter, helt til jeg innså at det å være scene eller emo ikke var noe for meg. Jeg var veldig emo når det kom til stil, men ikke når det kom til humør. [Når jeg besøker familie] i Ghana, forventes det at du går med farger. Du går bare med svart i begravelser. Derfor følte jeg at jeg gikk imot det jeg visste og hadde internalisert rasisme om å gå med farger, fordi jeg følte det skilte meg ut og gjorde at jeg ikke kunne være som de andre. Det å være fordypet i en ghanesisk kultur som virkelig verdsetter selvuttrykk uavhengig av sosioøkonomisk status, var virkelig viktig når det gjelder hvordan jeg utforsker farger og trykk.

Absolutt, men det handlet mer om å se riktig ut for hver anledning. Min mor var så fascinert over respektabilitetspolitikk. Først trodde jeg det var en kulturell greie. Selv om min mor har vært i Sydney i 30 år, er hun ikke så assimilert som du kanskje forventer. Hun kan si at hun kan se for seg at mange unge jenter i Ghana hadde likt muligheten til å gå med klærne de ønsker. Derfor var hun overrasket over at jeg bare ville gå med svarte klær, når jeg kunne ha gått med alle disse morsomme tingene som øreringer og hodebånd og skjerf.

Gjennom hele videregående gikk jeg med uniform. Jeg måtte egentlig bare finne ut hva jeg skulle ha på meg én dag i uken når jeg skulle på fest på en lørdag. En del av meg så virkelig frem til å bli voksen og det å velge mitt eget antrekk.

Det å komme ut av videregående var en stor læringskurve for meg. Jeg stilte spørsmålstegn ved hvem jeg var og hvordan jeg ønsket å bli sett. Dette manifesterte seg i starten av 20-årene, da jeg var veldig nøye med å ikke gå med jeans og T-skjorte med sneakers, fordi jeg tenkte at alle trodde jeg var lat. Det måtte til et virkelig oppvåkningsøyeblikk før jeg følte meg bra med å kle meg komfortabelt. Jeg merker at innen vestlige kulturer assosieres det å være noen som kler seg opp og kler seg bra med veldig spesifikke konnotasjoner, så jeg merket at det var en barriere som måtte brytes. Jeg tror ikke det gjør meg komfortabel, men jeg synes det er veldig interessant å se på disse parallellene.

Jeg liker virkelig å spille på femininiteten min. I lang tid tenkte jeg at jeg ikke ville kle meg feminint, fordi konnotasjonen med å være en «jentete jente» er ikke så bra. Så bestemte jeg meg plutselig for at jeg ikke brydde meg og at jeg likte kjoler og det å bli sett på som vakker og søt. På samme måte kunne jeg gå med en drakt i morgen og også føle meg bra i den. Det handler om å gå med det jeg vil og det som får meg til å føle meg bra.

Med ord! Jeg er stor tilhenger av store samtaler, dele meninger og å oppfordre andre til å gjøre det samme. I de siste par årene har jeg også blitt en person som er stolt av huset sitt, og jeg benytter alle muligheter til DIY, dekorering og investering i et sted som får meg til å føle meg fantastisk. Hjemme hos meg er jeg opptatt av å skaffe møbler og dekor som gir glede. Jeg avstår fra mentaliteten om å style med det billigste eller det som speiler normen. Jeg prioriterer mønstre, farger, trykk og komfort, noe som gir meg et sted jeg liker å oppholde meg i og som jeg gleder meg til å komme tilbake til.

Aldri. Jeg forstår hvorfor noen kan tenke sånn, men – og jeg mener det er på grunn av stjernetegnet mitt – jeg har alltid hatt en fascinasjon for å være unik og være meg selv, spesielt i miljøer der det forventes at jeg skal være som alle andre. Noen ganger slår det tilbake og kan ha en negativ effekt på folks oppfatning av arbeidet jeg gjør. Fordi det er sånn: «Hvis du bruker så mye tid på å gjøre deg klar, da kan du umulig være fokusert nok til å gjøre jobben din.» Jeg utfordrer hele tiden ideer knyttet til å kle seg på en bestemt måte. «Jeg er ofte i situasjoner der noen sier: ‘Kanskje du ikke skal bruke så mye farger.’ Og da sier jeg: ‘Vel, hvorfor ikke?’» Om jeg kan være et bestemt sted, hvorfor kan jeg ikke være som jeg er?