Urokkelig pågangsmot

Når tok du i en basketball første gang, og hvorfor valgte du dette spillet?

A’JA: Jeg var en late bloomer. Jeg begynte da jeg var rundt 13, men jeg var ikke noe god og satt på benken hver kamp. Så løsnet det da jeg var omtrent 15, og faren min kjøpte den første kurven min og satte den utenfor. Jeg begynte å elske laget, båndene som ble knyttet og, etterhvert, å vinne. Jeg kunne holde på til sent på kvelden ved å bruke frontlyktene på bilen til moren min. Den ble ofte tom for strøm. Ja, hun var ikke fornøyd, men jeg fikk spille basket.

Trodde du noen gang at det å være atlet skulle gi deg så mye innflytelse? Hva har du som mål å oppnå når du uttaler deg?

A’JA: Det er sprøtt å tenke på at det bokstavelig talt bare tok det siste året for meg å virkelig se hvilken innflytelse kvinnene i WNBA har. Folk satt på kanten av stolene sine og ventet på hva vi skulle si eller gjøre, og det er så kraftfullt. Hensikten min er å lyse opp i livet til hver eneste unge, svarte jente og inspirere dem alle til å sikte høyt. Jeg følte at basketball på proffnivå ga meg selvtilliten til å uttale meg om ting både på og utenfor banen. Hvis det ikke hadde vært for basketball, tror jeg ikke jeg hadde funnet stemmen min, antent ilden i meg og blitt den jeg virkelig er. Basketball åpnet dørene for meg, men jeg la til min egen kraft i stemmen.

Hva synes du om å ha en lederrolle når folk ser opp til «the W»?

A’JA: WNBA er alltid i forkant av bevegelsen. Når alt kommer til alt, bryr jeg meg ikke om hva folk tenker fordi jeg stiller opp for noe jeg tror på. Helt fra jeg bare var en ung jente, sa alltid moren min til meg: «Ikke la noen tråkke på deg!» Når du har en plattform som vi har, kan vi bety mye for mange mennesker, og det er en god følelse å ha. Når du står opp for det du tror på, kan ingen slå deg ned.

Har du noen råd du vil gi til den yngre generasjonen når det gjelder individualitet?

A’JA: Du trenger ikke å være direktør. Du trenger ikke å være profesjonell idrettsutøver. Du trenger ikke å være lege. Du kan bare være deg selv. Og så lenge du gjør det i livet ditt, og du er tro mot den du er, kan du leve ut kraften du har i deg. Ikke unnskyld deg, men vær tro mot den du er. Da er verden din. Denne neste generasjonen er så dristig, så tøff, så ekte og så sterk. Slå deg sammen med den, og ta over. Motet mitt og tiltroen til den nye generasjonen vokser hver gang en ung svart jente ser opp til eller vil være den neste A’ja Wilson.

Nå som stemmen din blir hørt, hvordan har det påvirket spilleren du er i dag?

A’JA: Basketball er scenen min. Ingen kan gjøre det jeg gjør i det øyeblikket jeg går ut på banen. Jeg elsker det. Jeg bryter ut av skallet mitt, jeg får vingene mine, og jeg føler at jeg flyr og svever. Jeg spiller slik at vi kan få den respekten vi fortjener. Jeg lar meg ikke skremme av noen på banen, og du kan være helt sikker på at jeg ikke lar meg skremme av noen utenfor banen.

Hvilken arv etterlater du deg som baner vei for idrettsutøvere som kommer etter deg??

A’JA: Jeg hadde aldri trodd at jeg en alder av 24 år skulle stå og snakke om å etterlate en arv. Jeg sliter ærlig talt med å tenke at unge jenter vil være som meg. Arv handler ikke om meg. Det handler om de som følger meg. Jeg er her for å snakke om det jeg tror på. Kan ikke gjøre alle fornøyde. Hvis jeg gjorde det, ville ikke det ha vært meg. Jeg er ikke et symbol. Jeg er en svart kvinne, og elsker alt jeg er. Og jeg ber ikke om unnskyldning for det. Dette er plattformen min for å hjelpe den neste unge, svarte jenta, så hun ikke blir oversett.